AMOR og Den nord-atlantiske separasjonen

Landskapet i dette området er ungt og dynamisk. Det er preget av undersjøiske fjellrygger, vulkansk aktivitet, varme kilder, jordskjelv og skred. Her forteller vi litt om hvordan dette særegne og dramatiske landskapet ble dannet.

Allerede i 1912 lanserte den tyske geofysikeren og polarforskeren Alfred Wegener sin hypotese om kontinentenes bevegelse. Han argumenterte for at alle verdens kontinenter hadde vært samlet i et superkontinent (Pangea) for 200-300 millioner år siden, og at de siden drev fra hverandre. Men det var først rundt 1960 at hypotesen ble akseptert av fagmiljøene og etter hvert utviklet seg til fagfeltet platetektonikk, som handler om hvordan både land og havbunn beveger seg rundt i form av store og små tektoniske plater (kontinentalplater) oppå den myke delen av Jordas mantel (astenosfæren). Tektoniske plater består av jordskorpen og den øverste og mer stive delen av mantelen (lithosfæren). Jordskorpen kan videre deles inn i to hovedtyper: Havbunnsskorpe som er relativt tynn, kun 5-10 km, og ofte består av relativt unge og tunge bergarter, og kontinentalskorpe som kan være 100-200 km tykk og består av lettere og eldre bergarter. 

Kontinentalplater som møtes og skilles

Det finnes tre hovedtyper plategrenser;

1. Konvergent: der tektoniske plater kolliderer mot hverandre og det dannes subduksjonssoner, dvs. at én plate presses ned under en annen og danner høye fjellkjeder som ved Andesfjellene (Figur 1) og i India-Himalaya.
2. Transform: der platene beveger seg sidelengs som f.eks. i San Andreas forkastningssonen i California.
3. Divergent: der tektoniske plater beveger seg fra hverandre og det dannes spredningsrygger som f.eks. Den atlantiske midthavsryggen (Figur 1B).

Uansett hvilken type grense som finnes mellom kontinentalplatene vil det oppstå store rystelser i form av jordskjelv når de beveger seg.

Den atlantiske midthavsryggen er en del av verdens lengste fjellkjede. Den er ca. 16 000 km lang, og strekker seg fra Sør-Atlanteren til Nord-Atlanteren. Ryggen skiller kontinentalplatene i Nord- og Sør-Amerika i vest fra de Eurasiske og Afrikanske kontinentalplatene i øst (Figur 1A). Den sørlige delen av ryggen begynte å dannes allerede for ca. 200 mill. år siden i kjølvannet av at Pangea begynte å deles opp. Noe senere, da Grønland og Norge skilte lag for ca. 50-70 millioner år siden, startet åpningen av Nord-Atlanteren og en lang spredningsrygg ble dannet i området (Figur 1B). 

Havbunnsspredning langs Den midtatlantiske ryggen, AMOR

Den norske delen av Den midtatlantiske ryggen strekker seg hele 1300 km gjennom Norskehavet og består av flere spredningsrygger, her oppgitt fra sør til nord (Figur 2):

1) Kolbeinseyryggen vest for Jan Mayen. Mellom Kolbeinseyryggen og Mohnsryggen ligger den aktive transforme Jan Mayen bruddsonen, et område hvor bevegelsen tydelig har gått kraftig sidelengs. 2) Mohnsryggen som strekker seg fra Jan Mayen til sørvest for Bjørnøya og fortsetter derfra som 3) Knipovichryggen nordover til Framstredet (Figur 2). I fortsettelsen av den kommer så 4) Gakkelryggen som strekker seg videre nordover inn i Polhavet. Disse spredningsryggene har blitt flittig studert av flere aktører de siste 20 årene, spesielt av Dyphavssenteret ved Universitet i Bergen, som refererer til dem som de arktiske midthavsryggene, eller AMOR (Arctic Mid-Ocean Ridge). De er kjente for å skille platene på hver side veldig sakte fra hverandre, kun 16-18 mm totalt pr. år. Likevel, her vokser Norge bittelitt år for år.

Mareanos første stevnemøte med Mohnsryggen

I 2025 undersøker Mareano to områder på Mohnsryggen, som samlet dekker ca. 2500 km². Vi bruker den fjernstyrte undervannsroboten Ægir6000/NORMAR for å filme havbunnen og samtidig ta prøver av havbunnen og dyrene som lever der med ulike typer prøvetakere. Årets områder kjennetegnes av langstrakte (<40 km), bratte, og opp til 1300 m høye undersjøiske fjellrygger, som regel med mange topper (Figur 3). Mellom ryggene er det dype basseng med flat bunn (ned til 3400 m dyp; Figur 3), som kan være fylt med flere titalls meter med sedimenter. Det er ikke kjent hvor lang tid det har tatt å avsette sedimentene, men det kan være snakk om hundretusener eller millioner av år. En iøynefallende dal, opp til 15 km bred ligger midt på Mohnsryggen. Dette er en såkalt aksedal, som markerer skillet mellom tektoniske plater (Figur 3). I aksedalen foregår det aktiv spredning og vekst av kontinentalplatene. Den kan sammenlignes med en flenge der skorpen dras i ulike retninger og magma strømmer opp og fyller gapet med fersk lava som blir til havbunnsskorpe. Her finnes det utallige forkastninger og vulkaner som bidrar til utviklingen av midthavsryggen. 

Varm magma som strømmer opp nedenifra og tektoniske prosesser som forkastninger og jordskjelv  fører til at havbunnen forflyttes og stedvis heves flere hundre til tusenvis av meter ved yttersidene av aksedalen (Figur 3). Forkastninger og jordskjelv påvirker også løsmassene som er avsatt på fjellskråningene og i bassengene, og det er mange tegn på skredaktivitet i området; I batymetridata og video ser vi skredspor og blokker som har rast ned, og i data fra bunnpenetrerende ekkolodd ser vi tydelige begravde skredavsetninger, som kan være opptil flere titalls meter tykke. Dette viser at skredhendelser skjer hyppig og har forekommet gjentatte ganger i området. 

I tillegg er det er mange tegn på vulkansk aktivitet i undersøkelsesområdet, særlig i nærheten av en vulkanrygg som ligger midt i aksedalen. Dette er den yngste delen av dette landskapet, og overflaten har et ferskere preg med en ruere overflate enn områdene rundt. Her ser vi tydelige forkastningslinjer og vulkankratere i dybdedata, og vi har observert både putelava og store revner på video. 

Selv om de vulkanske utbruddene ikke er konstante, ser vi spor av høy termisk aktivitet på ryggen i form av varme kilder med skorsteiner og utfellinger på havbunnen (se toppbildet).  Hydrotermisk aktivitet er utbredt på spredningsrygger pga. kombinasjonen av magmadannelse, vulkansk aktivitet og vannsirkulasjon. De siste 20 årene har ulike aktører som f.eks. universitetene i Bergen og Tromsø oppdaget flere hydrotermale felt med varme havkilder og helt spesielle naturtyper i aksedalen på midthavsryggen i Norskehavet. 

Det er fortsatt mye som ikke er utforsket i de svære arealene som utgjør Norges dyphav. Mareano har planer om å kartlegge flere områder i dyphavet i årene som kommer. Slik vil Mareano på sikt bidra til økt kunnskap og bedre forståelse av dyphavsmiljøene i Norskehavet.