Den uendelige bambuskorall-historien

Kl. 06:20 om morgenen landet det fjernstyrte undervannsfartøyet (ROV) Ægir6000 på toppen av 2400 meter høy undersjøisk fjellrygg.

Vi er midt i det norske dyphavet, på jakt etter en bambuskorall-skog.

Deler av stasjonen vi er på nå ble filmet av Sokkeldirektoratet i februar 2024, og da Heidi Kristina Meyer senere gikk gjennom det offentlig tilgjengelige opptaket, la hen merke til tegn på en bambuskorall-hage i bildene. Mareano la derfor inn en ekstra stasjon utenfor sitt ordinære undersøkelsesområde for å undersøke dette nærmere.

Området vi filmer er bratt på begge sider. Forskerne om bord på forskningsfartøyet "Kronprins Haakon" blir møtt med en utsikt av rosa og lilla mykkoraller (Gersemia) på høyre side og hvite glassvamper fra familien Rossellidae på venstre. Etter en lang nedstigning på nesten en kilometers dyp, dukker havbunnen opp på videoskjermen. Nesten umiddelbart ser Meyer, som leder Mareanos første tokt til AMOR, døde fragmenter av bambuskorall foran ROV-en og ber pilotene zoome inn på restene.

Meyer sitter sammen med ROV-pilotene i kontrollrommet, som i praksis er en ombygget kontainer, mens de styrer Ægir6000 under skipet. Resten av forskerne på vakten befinner seg i videorommet i kommunikasjon med kontrollrommet. Terrenget er bratt og krevende, og Meyer er usikker på om de vil klare å finne det de leter etter. Når forskerne gir klarsignal, begynner Ægir6000 forsiktig å sveve fremover langs den smale ryggen, mens forskerne i videorommet får et klart bilde av hva som ligger foran. Omtrent 20 minutter ut i dykket begynner Meyer å legge merke til flere fragmenter av bambuskorall foran ROV-en. Fem minutter senere roper Meyer over internkommunikasjonen til videorommet at de tror de endelig har funnet det – bambuskorall-hagen de har lett etter. Men det de ser overrasker alle.

Skjermen fylles av hvit bambuskorall med rosa polypper. Det er klart at dette ikke er en hage, men trolig et bambuskorall-rev. Ingen av økologene om bord har noensinne sett en så høy tetthet av bambuskoraller før. Meyer hadde tidligere observert og samlet prøver av den antatte arten på en «nærliggende» undersjøisk fjellformasjon, Schulz Bank, under sitt første tokt på AMOR i 2018 (73.7945 N, 7.5072 E, 1029 m) (DOI-lenke), men det var ingenting sammenlignet med det de så nå.

På et Mareano-tokt nord for Svalbard i 2022, ble det dokumentert uvanlig høy tetthet av bambuskoraller nord for Svalbard (lenke).  Det toktet var ledet av Mareano-prosjektleder ved Havforskningsinstituttet, Pål Buhl-Mortensen, som også er med nå.

Bambuskorallene vokser oppå døde skjeletter av bambuskorall, på samme måte som kaldtvannskorallen Desmophyllum pertusum bygger rev oppå sitt døde skjelett. Så langt biologene om bord vet, er det ikke vanlig at bambuskorall vokser på døde strukturer på denne måten.

Etter hvert kommer ROV-en til et hull i revet, hvor forskerne bruker laserne på ROV-en til å anslå tykkelsen på korallgrus til ca. 63 cm. De tar en prøve av både korallrestene og et sedimentfelt mellom nettingstrukturene som korallene danner.

I videorommet, hvor forskerne følger med på dykket i sanntid med det nylig oppdaterte programmet Seabed Field Observer (SFO), er det en overveldende følelse. Biologene registrerer kontinuerlig arter og habitater, identifiserer arter på direkten og klikker i vei på tastaturene mens ROV-en beveger seg langs revet. Området er fylt med bambuskorall, sekkedyr, anemoner, svamper, hydrozoer, mosdyr, snegler, muslinger, tifotkreps og fiskearter som Gaidropsarus argentatus (Arctic rockling) og Amblyraja hyperborea (Arctic Skate).

Biologene legger også merke til både unge skate-individer og eggkapsler underveis. For Meyer indikerer det at arten Amblyraja hyperborea bruker området som et oppvekstområde, tilsvarende det de observerte på toppsvampefeltet ved Schulz Bank (DOI-lenke). Også der lå eggkapslene på biogent materiale – den gang dannet av døde svamper i stedet for døde koraller.

Bambuskorall-revet er fullt av liv – så mye at det nesten er umulig for menneskehjernen å bearbeide og kvantifisere det i sanntid. Eneste avlastning er når ROV-en stopper ved flekker av slangestjerner eller zoomer inn på dyrene for prøvetaking. Den enorme tettheten og den tredimensjonale kompleksiteten gjør det nesten umulig å se det mindre livet som lever inne i rammeverket; kun de større dyrene kan registreres mens ROV-en beveger seg.

Etter tre timer hører forskerne tre magiske ord over internkommunikasjonen – “end of line”. Pilotene kunngjør slutten på dykket. Biologene ser på hverandre og trekker et felles lettelsens sukk – jobben er gjort, og de kan endelig puste. Først da går omfanget og skjønnheten av funnet virkelig opp for dem.

Det er fortsatt mye å lære om habitatet og artene som hører til her, langt ute i Norskehavet. Utstrekningen av revet gikk utover lengden på videolinjen, og det er uklart hvor stort revet egentlig er. Smådyr i rammeverket kunne bare sees når Ægir6000s 4K-kamera zoomet inn, og hvor mye liv som faktisk er knyttet til revet, er ennå ikke klart. I tillegg er den eksakte bambuskorall-arten som dominerer området foreløpig ukjent.

Så langt er individene på både dette stedet og Schulz Bank kun identifisert til familienivå – Keratoisididae. Det er likevel håp om at prøver av levende koraller og deres skjelettstruktur vil hjelpe biologene å tette kunnskapshullene. Teknologien for dyphavsforskning har utviklet seg enormt de siste årene, og studier av livet på havbunnen har blitt stadig enklere.