Under filming med videoriggen campod på MAREANO-toktene
svømmer det ofte fisk forbi. Mens noen blir tiltrukket av
lyskasterne på riggen og er nysgjerrige på campoden, kommer andre
for å fange krill og andre små byttedyr som er tiltrukket av
lyset.
Dyphavsfisken uer er den arten vi ser oftest på
MAREANO-opptakene. Ofte ligger den skjult i hvile bak en stein, i
en svamp eller direkte på havbunnen. Uer har en rødlig farge, den
kan bli over 60 år, og i motsetning til de fleste andre fisker som
legger egg, føder ueren levende unger. Det er tre ulike arter uer i
norske farvann: vanlig uer (Sebastes marinus), lusuer
(Sebastes viviparus) og snabeluer (Sebastes
mentella).
Øverst til høyre ligger en uer og hviler på en svamp, en kjent
posisjon vi ofte ser uerene i.
Utenom uer, er det sei som observeres oftest på opptakene. Den
følger som regel etter campoden under hele transektet og spiser
plankton og krepsdyr som blir tiltrukket av lysene på campoden. Sei
(Pollachius virens) er en vanlig fisk i Norge og en viktig
matfisk.
Sei svømmer rundt videoriggen og spiser plankton og krepsdyr som
blir tiltrukket av lysene. Midt i bildet skal en sei akkurat til å
spise et krepsdyr, og nederst til høyre undersøker en annen
sei havbunnen.
En annen vanlig gjest er havmusen (Chimaera monstrosa)
som kommer svevende gjennom vannet med de vingeformede
brystfinnene. Havmusen er en vanlig fisk langs norskekysten og
tilhører fiskegruppen bruskfisk noe som betyr at skjelettet består
av brusk og ikke bein. Havmusen er lett gjenkjennelig med ett
gnagerlignende hode, den grønne linsen i øyet og den lange tynne
muse/rotte halen. I 1758 ga Carl von Linné havmusen det latinske
navnet Chimaera monstrosa. Den er oppkalt etter fabeldyret
Kimæren, et ildsprutende tohodet uhyre fra gresk mytologi som hadde
halen til en slange, ryggen og hodet til en geit og hode og kroppen
til en løve.
Havmusen svømmer nysgjerrig forbi kameraet og følger ofte
campoden en lengre periode. Her ser vi hele havmusen med den
karakteristiske muse/rotte lignende halen.
For ett par dager siden så vi for første gang en stor hai på
kameraet. Mest sannsynlig er dette en håbrann (Lamna nasus)
som kan bli opp mot 3,5 m lang og veie opp til 230 kg. På
1800-tallet var håbrann en ufisk i Norge og ble ansett som en pest
og en plage for fiskere da den spiste fisk stående i garn.
Håbrannen satte seg som oftest også fast i garnene og rullet seg
rundt for å komme løs, noe som førte til ødelagte garn og redskap.
Etter første verdenskrig ble håbrannen kommersielt fisket helt fram
til årtusenskiftet på grunn av det velsmakende kjøttet, men nå er
den fredet. Håbrannen er ikke ansett som farlig for mennesker, og
spiser annen fisk som sild, makrell, torsk og sei.
Oppe til venstre svømmer haien nysgjerrig foran kjørekameraet på
videoriggen.
Kart over ulike MAREANO-stasjoner.
Hilsen Silje-Kristin Jensen
