Overraskelse på havbunnen

Torsdag 23. april var vi godt i gang med å undersøke et bassengområde på Den midtatlantiske ryggen (AMOR). Vi sitter i videorommet på FF Kronprins Haakon mens ROV’en Ægir 6000 fra NORMAR gjør grovarbeidet like over havbunnen.

Utsikten som rov’en viste oss var velkjent: en enorm havbunn dekket av sjøliljer og morsomme sjøgriser (Kolga hyalina), ispedd noen få gravende anemoner – vakkert, men etter hvert litt forutsigbart for oss som følger med på videoopptakene. De to første transektene, eller utvalgte linjer, av dykket (hver på ca. 200 m) hadde gitt få overraskelser.

Så, bare noen få meter inn i det tredje og siste transektet, dukket det opp noe uvanlig på skjermene våre.

Midt i det ellers ensartede landskapet oppdaget vi et lite område som rett og slett ikke passet inn. Strukturer som lignet slanke rør, stakk opp fra havbunnen. Ved første øyekast så de ut som fastsittende børstemarker – kanskje tilhørende Serpulidae børstemark som bygger harde, hvite, skorsteinslignende rør. Det som gjorde funnet veldig uvanlig, var mengdene av børstemark: hvorfor var så mange samlet på et så lite område?

Funnet vekket nysgjerrigheten vår, men siden rov'en befant seg midt i et video-transekt, kunne vi ikke stoppe nå. Derfor la vi inn et sjekkpunkt med koordinater for å markere det mystiske funnet slik at vi kunne komme tilbake og gjøre nærmere undersøkelser så fort vi var ferdige med både videolinjen og de geologiske prøvene som skulle bli tatt på enden av linjen vi holdt på med.

Lite visste vi da at dette underlige området snart skulle vise seg å skjule noe så uvanlig at det ble en påminnelse om at selv på de mest velkjente stedene er dyphavet alltid klart til å overraske oss.

Da vi kom tilbake til sjekkpunktet og gjorde litt grundigere undersøkelser, oppdaget vi opphopninger av små, runde svamper, muligens fra slekten Thenea, ulike rør bygget av sand og et par oransje klumper. Funnet var åpenbart verdt å ta prøve av! Etter en rask diskusjon med rov-pilotene ble den berømte (eller kanskje heller beryktede) «Frankenstein»-skuffen – eller «Frankenscoop» – tatt i bruk.

Så snart Frankenscoop gravde seg ned i mudderet og løftet prøven, steg det opp en svart sky av sediment. Fargen på skyen indikerte en mulig anoksisk tilstand, altså at det er svært lite eller ingen oksygen i sedimentet. Slike forhold kan oppstå når det er mye organisk materiale til stede i sedimentet. Det organiske materialet fremmer rask bakterievekst. Bakteriene dukker opp og bryter ned det organiske materialet, men som del av denne prosessen bruker de også opp oksygenet. Dette skaper igjen et ekstremt miljø der arter som tåler lite oksygen kan trives, slik som for eksempel enkelte børstemarker og bivalver.

Enda en liten overraskelse ventet da vi zoomet inn på hullet som ble dannet etter at vi hadde hentet ut den første grabb-prøven fra bunnen: flere børstemarker fra familien Capitellidae kravlet rundt i sedimentet. Denne familien av polychaeter finnes også i sedimenter som er sterkt anriket med organisk materiale under oppdrettsanlegg langs norskekysten, der Capitella capitata (agg.) er den mest kjente arten og ofte brukes som en indikatorart for svært antropogent påvirkede sediment. Vårt funn pekte imidlertid mot en helt naturlig hendelse uten noen involvering fra mennesker.

Prøvene fra havbunnen ble lagt inn i oppbevaringsskuffene til rov'en, deretter startet den turen mot overflaten. Spenningen steg blant oss som var om bord og vi gikk ned i laboratoriet for å forberede oss på å undersøke den helt spesielle – og kanskje illeluktende prøven. Dårlig lukt i slike prøver kan oppstå som følge av råtnende rester, heldigvis var ikke lukten like ille som vi fryktet). Omtrent en time etter at rov'en startet oppstigningen, kom den trygt om bord.

Når vi åpnet prøvene viste det seg heldigvis at lukten ikke så ille, men vi brukte likevel gassmasker som en forholdsregel. Med en gang vi begynte å undersøke prøven, dukket det opp bein og tenner. Det ble raskt klart for oss at vi hadde fått en hvalfall-prøve, altså prøve fra en hval som har dødd og deretter sunket ned på havbunnen. Vi følte oss virkelig som ekte arkeologer – som dyphavets Indiana Jones!

Vi tok med alle bitene inn på laben, hvor vi sorterte og dokumenterte dem med stor entusiasme.

Selv om det er krevende å fastslå nøyaktig hvilken hvalart vi har funnet før grundigere undersøkelser er gjennomført på land, tror vi foreløpig at det dreier seg om deler av en tannhval. Funnene inkluderer blant annet to øreknokler, flere tenner og andre beinrester. Dette ble bekreftet av Lotta Lindblom fra Havforskningsinstituttets sjøpattedyrgruppe, som opplyste at vi trolig er på rett spor, men at endelig identifisering fortsatt gjenstår.

Deretter sto bunndyrene i sedimentene for tur.

Vi fant flere arter børstemark, av disse var to arter dominerende. Ved hjelp av taksonomiske nøkler ble det fastslått at capitellid-markene vi så kravle rundt i det svarte sedimentet på videoopptakene, var individer fra slekten Notomastus sp. For å få vite mer, kontaktet vi børstemark-ekspertene Tom Alvestad og Jon Anders Kongsrud (Universitetsmuseet i Bergen, UMB). De foreslo at dette kan være samme art som tidligere er funnet i andre kjemosyntetiske miljøer i AMOR-regionen – en art som for tiden er under formell beskrivelse, og dermed er relativt nyoppdaget. Dette vil imidlertid først kunne bekreftes etter videre detaljerte taksonomiske og genetiske analyser på land.

Når det gjelder de rør-lignende strukturene vi observerte, ble det raskt klart at dette faktisk var polychaet-rør. Med kirurgisk presisjon fjernet vi noen få individer fra rørene for å studere dem nærmere. Det viste seg å være polychaeter tilhørende familien Ampharetidae. Selv om artsbestemmelse på artsnivå viste seg å være utfordrende, bidro ekspertvurderinger fra Kongsrud og Alvestad til å snevre dem inn til slekten Anobothrus. Selv om slekten er kjent såer det mulig at disse børsteormene representere en hittil ubeskrevet art, tidligere rapportert fra hydrotermale skorsteiner og gassoppkommer i regionen.

Om de tilhører en hittil ubeskrevet art, vil bli klart senere. Det trengs både taksonomiske og molekylære analyser for å avklare dette. Dersom det viser seg å være den omtalte arten, vil vårt funn komme i tillegg til det eneste eksemplaret som er funnet fra før. Det ble funnet i 2015 og er en fortsatt ubeskrevet art kjent som Anobothrus sp. nov. (Elirtsen et al., 2024). At vi nå fant over ti individer innenfor et veldig avgrenset område, tyder på at denne arten kan ha en ekstremt flekkvis utbredelse og kan være avhengig av kjemosyntetiske miljøer både for overlevelse og spredning.

Flere av de andre artene som vi fant i forbindelse med hvalfallet er typiske åtseletere og rovdyr. Trolig har de levd på restene av hvalen. En av artene er den store isopoden Saduria sp. Vi fant også en musling fra familien Thyasiridae, nærmere bestemt fra slekten Thyasira. Denne familien finnes typisk i sedimenter med lite oksygen, og enkelte arter er kjent for å ha symbiotiske, svoveloksiderende bakterier på gjellene som en ekstra energikilde. Til slutt dokumenterte vi også to Buccinidae gastropods og én Bathyarca sp., sammen med noen sjøedderkopp og svamper.

Når vi setter sammen alle observasjonene og funnene vi gjorde i forbindelse med hvalfallet, så blir det en viktig påminnelse for oss om at selv tilsynelatende uanselige dyphavslandskap av og til kan være vertskap for ekstraordinære hendelser. Disse sjeldne tilførslene av en stor mengde organisk materiale opprettholder høyt spesialiserte og ofte kortvarige samfunn, der spredning, utbredelse, økologisk rolle og sammenkobling på tvers av dyphavet fortsatt i stor grad er lite utforsket.