Mikroskopbilde av en prøve av overflatesedimenter siktet gjennom en 0,3 mm sikt. Bildet viser forskjellige foraminiferer og sandkorn. De store, hvite, snegle-lignende skjellene er bentiske foraminiferer; den lille “popcorn”-lignende helt øverst er N.pachyderma – en planktonisk foraminifer. De oransje, den glassaktige og den svarte partikkelen er sandkorn. Foto: Celine Golda, NGU.
Publisert: 13.05.2026
Fra vi startet toktet, har vi sakte beveget oss vestover, vekk fra den sentrale delen av Mohnsryggen. Her har vi observert at sedimentlagene over berggrunnen gradvis blir tykkere. Dette er som forventet, siden havbunnen er yngst ved spredningsryggen, og dermed ikke er dekket av like mye sedimenter. I Mareano daterer vi de øverste sedimentlagene i områdene vi besøker for å forstå hvordan avsetningsmiljøet har endret seg over tid.
Sedimentene inneholder både agglutinerte foraminiferer (foraminiferer som har bygd seg et skall, eller hus av sandkorn) og foraminiferer med kalkskall, som gir verdifull innsikt i sedimentenes historie og paleoklimaet i dyphavet.
Foraminiferer er encellede eukaryoter (organismer med celler som har en cellekjerne) som har skall laget av organiske, agglutinerte eller kalkholdige materialer, og som kan bestå av ett eller flere kamre. De finnes i stort antall i både moderne og eldgamle marine miljø. Det er anslått at det finnes minst 38 000 nålevende og fossile arter (Jones, 2013; Pawlowski, 2009). De deles inn i to grupper: bentiske (som lever på/inni sedimentene) og planktoniske (som lever i vannsøylen).
I Mareano bruker vi vanligvis en dateringsmetode kjent som Bly-210 til å estimere alderen på sedimentene som vi prøvetar. Denne metoden gir oss svært god kontroll på sedimenter som er avsatt de siste 100-150 år. I dyphavssedimentene er avsetningsraten vanligvis ganske lav, noe som gjør at vi i tillegg må ty til radiokarbondatering (14C) fordi den når lenger tilbake i tid, hele 40 000 år – dog med litt lavere nøyaktighet på alderen. Vi bruker begge slik at vi får en lang og sammenhengende tidsprofil.
Når vi kommer tilbake til NGU, vil sedimentprøvene bli frysetørket og siktet, i tillegg til at individuelle foraminiferer plukkes ut til radiokarbondatering. Egnede arter inkluderer blant andre den planktoniske foraminiferen Neogloboquadrina pachyderma.
Dette kommer av at de planktoniske foraminiferene vil regne ned over havbunnen når de dør, og slik danne et «bokmerke» for en tidligere tid, mens de bentiske kan grave seg nedover i sedimentet og vi vil kunne få en blanding av eldre og yngre individer på samme nivå.
Jones, R.W. (2013) Foraminifera and their Applications. Cambridge: Cambridge University Press.
