Har kartlagt havbunnen i dypet av Raet nasjonalpark

Mareano har nå fullført kartleggingen av det første av områdene som skal undersøkes under årets tokt til Nordsjøen og Skagerrak. Området ligger i de ytre delene av Raet nasjonalpark, utenfor Arendal og Tromøya, på mellom 100 og 300 meters dyp.

Med videoriggen Chimaera har forskerne filmet havbunnen på 12 lokaliteter. På én av lokalitetene er det også samlet inn prøver med ulike redskaper for å få mer detaljert kunnskap om dyrelivet og sedimentene.

Sjøfjærsamfunn på bløtbunn

Havbunnen i området består hovedsakelig av sandholdig slam, men enkelte steder finner vi også innslag av fjell, stein og blokk. På de bløte sedimentene er sjøfjær et karakteristisk innslag, ofte sammen med reker, trollhummer og sjøkreps.

Flere arter av sjøfjær forekommer i området. Stor piperenser (Funiculina quadrangularis) og hanefot (Kophobelemnon stelliferum) er blant de vanligste.

Der sjøfjærene står tett og danner karakteristiske bestander, definerer vi dette som sjøfjærsamfunn. Dette er en sårbar naturtype som er særlig utsatt for påvirkning fra bunntråling. Sjøfjærene lever nedgravd i sedimentene, men stikker opp fra bunnen og kan dermed lett bli skadet eller ødelagt av trålredskaper.

Et helt annet dyreliv på hardbunnen

Der havbunnen består av fjell, stein og blokk, finner vi et helt annet dyresamfunn enn på de bløte sedimentene. På slike hardbunnsområder er fastsittende dyr mer dominerende, blant annet svamper av flere arter og et rikt utvalg av andre organismer som filtrerer næring fra vannmassene. Der stein og blokk forekommer flekkvis mellom bløtere sedimenter, finner vi ofte en blanding av hardbunns- og bløtbunnsfauna på samme lokalitet. Når hardbunnen dominerer, blir imidlertid også innslaget av fastsittende organismer langt større.

På én av lokalitetene observerte vi spesielt tette bestander av neptunslør, et vakkert mosdyr som danner delikate, slørformede kolonier med fine kniplingsmønstre. Koloniene er svært skjøre og sårbare for fysisk påvirkning. Når de vokser på fjellbunn, der bunntråling ikke er mulig, er de imidlertid mindre utsatt for denne typen påvirkning. På samme lokalitet fant vi også uvanlig høye tettheter av armfotingen Novocrania.

Variasjonen i bunntyper gir grunnlag for svært ulike dyresamfunn, selv innenfor et relativt avgrenset område.

Tydelige spor etter tråling

I områder der det er tillatt å bruke bunntrål, observerte vi flere steder tydelige spor etter tråling. Innenfor nasjonalparken er enkelte områder, såkalt sone C, særskilt beskyttet mot bunntråling og andre fiskeredskaper som slepes langs bunnen. På lokalitetene vi undersøkte innenfor disse sonene, observerte vi ikke tilsvarende trålspor.

På flere av lokalitetene der tråling er tillatt, var det lite sjøfjær sammenlignet med områdene der vi fant tettere bestander. Sjøfjærsamfunn er sårbare for fysisk påvirkning fra bunntrål, som kan skade eller ødelegge sjøfjærene og leveområdene deres.

Observasjonene illustrerer hvor utsatte sjøfjærsamfunnene kan være for fysisk påvirkning fra fiskeri. Videoopptakene gir oss mulighet til både å dokumentere forekomsten av sårbare naturtyper og registrere spor etter menneskelig aktivitet på havbunnen.

Viktig kunnskap om den marine nasjonalparken

Raet nasjonalpark ble opprettet i 2016 og dekker et areal på rundt 607 kvadratkilometer langs kysten av Grimstad, Arendal og Tvedestrand. Nesten 600 kvadratkilometer er sjøareal, noe som gjør Raet til Norges største marine nasjonalpark. Yttergrensen i sjø går 12 nautiske mil fra grunnlinjen.

Mareano har tidligere kartlagt andre deler av området. Med undersøkelsene som nå er gjennomført, har vi fått et enda bedre kunnskapsgrunnlag for å beskrive naturtypene og det biologiske og geologiske mangfoldet i de dypere delene av nasjonalparken.

Utenfor dagens nasjonalparkgrense finnes også viktige marine naturverdier. I arbeidet med marin verneplan ble det foreslått et område kalt «Transekt Skagerrak», på rundt 114 km² fra Tromøy og utover mot Norskerenna. Området ble ikke inkludert i nasjonalparken fordi vernet den gang var begrenset til 12 nautiske mil. Den nye havvernloven, som trådte i kraft i 2026, åpner imidlertid for vern også lenger til havs, og Transekt Skagerrak kan derfor bli aktuelt for framtidig vern.

Transektet er spesielt fordi det strekker seg fra kysten og helt ut til de dypeste delene av Skagerrak, på over 650 meters dyp. På veien krysser det den store Ra-morenen og Arendalsterrassen, før havbunnen faller bratt ned i Norskerenna. Her finner vi stor variasjon i geologiske forhold, fra bart fjell og grove sedimenter nær kysten til tykke lag av eldre sedimenter, morenemasser og finkornet slam lenger ute. I Norskerenna finnes også tallrike pockmarks – groplignende forsenkninger i havbunnen som sannsynligvis er dannet ved utsiving av gass.

Denne variasjonen i geologi og bunntyper gir grunnlag for et stort mangfold av naturtyper og dyresamfunn. Transekt Skagerrak representerer dermed et nærmest sammenhengende tverrsnitt fra kystens hardbunnsområder til de dype sedimentasjonsområdene i Skagerrak.

Det er viktig å etablere kunnskap om naturtilstanden på havbunnen både innenfor og utenfor marine verneområder. Mareanos kartlegging gir et grunnlag for å forstå hvilke naturtyper og arter som finnes, hvor sårbare de er, og hvordan menneskelig påvirkning kan sette spor i økosystemene. Slik kunnskap er viktig både for forvaltningen av eksisterende verneområder og for vurderingen av framtidige vernetiltak.

Toktet fortsetter vestover i Nordsjøen

Etter å ha fullført undersøkelsene i Raet nasjonalpark fortsetter Mareano-toktet med kartlegging i utvalgte områder lenger vest i Nordsjøen. Også her skal vi undersøke naturtyper, dyreliv og geologiske forhold på havbunnen ved hjelp av videoopptak og bunnprøver.