
Geolog Liv Plassen fra Norges geologiske undersøkelse og kjemiker André Marcel Bienfait fra Havforskningsinstituttet forbereder multicorer’en som tar prøver av havbunnen.
Foto: Terje ThorsnesGeolog Liv Plassen fra Norges geologiske undersøkelse og kjemiker André Marcel Bienfait fra Havforskningsinstituttet forbereder multicorer’en som tar prøver av havbunnen.
Foto: Terje ThorsnesPublisert: 01.07.2025
Mareano gjennomfører tokt i Nordsjøen i perioden 19.6 – 4.7. Her samler vi inn videoer fra havbunnen og geologiske, biologiske og kjemiske prøver.
Første område er Sørvest F, som ligger på 50-60 meters havdyp på Nordsjøplatået. Dette området er relevant for den strategiske konsekvensutredningen for havvind som utføres av NVE og Energidepartementet.
Det andre området er vestlige deler av Norskerenna utenfor Egersund-Lista. Norskerenna er en opp til 700 meter dyp renne som løper langs kysten fra ytre Oslofjord til Mørebankene. Fordi Norskerenna er den dypeste delen av Nordsjøen, vil finkornet materiale som slam synke til bunns og danne tykke sedimentavsetninger. De yngste lagene ligger øverst, og så kommer eldre lag nedover i dypet. Forurensede partikler binder seg gjerne til slammet, inkludert partikler som er radioaktive. Slike avsetningsområder er derfor nyttige for å måle innholdet av uønskede stoffer på havbunnen. Prøvene tas med en multicorer – en stor rigg som tar seks parallelle sedimentkjerner som er opp til 50 cm lange. Sedimentkjernene deles i cm-tykke skiver som analyseres. De øverste sedimentlagene er kanskje avsatt i de siste ti eller tjue årene, mens lagene dypest i kjernen kan være avsatt for flere hundre år siden.
Overvåking av radioaktivitet i det marine miljø er et samarbeid mellom Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) og Havforskningsinstituttet, i det nasjonale overvåkingsprogrammet RAME.
Sedimentkjerner fungerer som arkiver for tidligere forurensning, som for eksempel radioaktivitet fra atmosfæriske prøvesprengninger på 1960-tallet og Tsjernobyl-ulykken i 1986. Det er særlig det radioaktive stoffet cesium-137 (137Cs) vi overvåker i sedimenter. Stoffet finnes ikke naturlig i havet.
I tillegg undersøker vi naturlig forekommende radioaktive stoffer som radium-isotopene 226Ra og 228Ra. Selv om stoffene finnes naturlig i miljøet, kan de oppkonsentreres gjennom menneskelig aktivitet. I forbindelse med olje- og gassproduksjon kan 226Ra og 228Ra slippes ut til det marine miljø i konsentrasjoner opptil 1000 ganger det vi finner i sjøvann. Vi ønsker å forstå hvordan disse stoffene spres i det marine miljø – og finne ut om de spores i nyere sedimentlag i Norskerenna.
For datering av sedimentlag bruker vi 210Pb-metoden. Det er en metode som er egnet for sedimentlag som er avsatt de siste 100 årene – perioden med størst menneskelig påvirkning.
Sedimentkjernene som samles inn i Mareano gir mye verdifull informasjon om hvordan sedimentasjonsforholdene påvirker innholdet av radioaktiv forurensing. For eksempel ser vi en klar korrelasjon mellom finkornete sedimenter og forhøyete nivåer av radioaktivitet. Omvendt, kan vertikal fordeling av radioaktive stoffer i kjernene si noe om sedimentasjonsforholdene. På den måten blir overvåkingen av radioaktivitet i Mareano en vinn-vinn-situasjon for begge forskningsmiljøene, NGU og HI og DSA, som vil bidra til en bedre forståelse av forurensningssituasjonen i Nordsjøen.