Kartla o-skjellbunn i Nordsjøen

Videoriggen Chimaera senkes i vannet. Mens den forsvinner ned i det blå, roper Anne til broa over radioen og ber dem starte en ny videostasjon. Jossan og jeg er klare til å identifisere og telle (eller annotere som det heter på fagspråket) det vi finner i videotransektet vi skal begynne på. Videoriggen lander på havbunnen som et romskip som går ned på en fremmed planet, og virvler opp en sky av sedimenter som et øyeblikk gjør det umulig å se.

Når sedimentet har lagt seg, skanner vi området med kameraet – og så er vi i gang! Anne roper: «Take off!» og Chimaera begynner å drive over bunnen. Vi starter med å annotere (identifisere og telle) alt levende vi ser.

Noen «dødmannshand» – bløtkorallen Alcyonium digitatum – dukker opp innimellom på spredte blokker og stein. Vi har sett mange av dem på tidligere videoopptak fra denne delen av Nordsjøen. Faktisk ser det ut til at de danner ganske tette forekomster her.

Etter noen flere interessante observasjoner legger vi merke til noen store muslinger, halvveis begravet i sedimentet mellom småsteinene. Først fem, så ti – så tjue! Plutselig teller vi femti av gangen. De er overalt! Jeg klarer knapt å henge med.

Vi har funnet en o-skjellbunn!

Denne arten, Modiolus modiolus – vanligvis kalt o-skjell – er en langlivet musling som vokser halvveis nedgravd i sedimentet, ofte i tette ansamlinger. De fester seg til hverandre og underlaget med sterke byssustråder. Disse muslingene regnes som en biogen art, det vil si at de skaper komplekse habitater for andre organismer, og bidrar til å stabilisere sedimentet mot erosjon. Disse populasjonene tiltrekker seg et stort mangfold av bunndyr og legger til rette for biologisk mangfold. Faktisk er dødeligheten blant bunndyr høyere utenfor enn inne i o-skjellbunnen.

O-skjell er filterfødere, det vil si at de filtrerer sjøvann. De spiller derfor en viktig rolle i det marine karbonkretsløpet og i pelagisk-bentiske samspillet. De har et pelagisk larvestadium, som betyr at de sesongvis også bidrar til planktonsamfunnene. Når de har festet seg til bunnen som unge skjell (juveniler), er de utsatt for predasjon fra krabber og sjøstjerner, men etter hvert som de vokser blir de mindre sårbare.

O-skjell er en langlivet art som kan bli over 25 år, enkelte individer er rapportert til å være opptil 48 år og hele 14,7 cm lange! Kjøttet er spiselig og velsmakende, men på grunn av langsom vekst og utfordringer med oppdrett, har den liten kommersiell verdi.

O-skjell tåler i noen grad naturlig variasjon i miljøforhold og visse nivåer av forurensning. Deres tilstedeværelse bidrar til å opprettholde et stabilt og sunt lokalmiljø.

Likevel gjør den langsomme veksten og sjeldne, tidvis mislykkede rekrutteringen at arten er særlig sårbar for menneskelig påvirkning. Bunntråling, mudring og utbygging av infrastruktur i havet er trusler mot disse habitatene, og konsekvensene etter slike inngrep er usikre – bestanden kan bruke flere tiår på å komme tilbake.

Selv om Modiolus er en utbredt og relativt vanlig art, er store bankedannelser – som her i Nordsjøen – langt mer begrenset i utbredelse. Disse bankene er ofte flekkvise, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvor de finnes, definere grensene deres eller kartlegge hele utstrekningen.

Dette gjør at o-skjellbunn er oppført av OSPAR-kommisjonen som marine sårbare økosystemer (VMEs) – en klassifisering som skal bidra til å beskytte dem. Forhåpentligvis vil kartene som lages av Mareano bidra til å identifisere og avgrense disse viktige habitatene og dermed fremme god forvaltning.

Og så fortsetter jakten...