Vi fanger verdens største kommakreps i Krossfjord

Vi observerer dypvannsreker som peker rostrum (skjoldspydet) rett imot kamera. Og vi ser flere gamle trålspor i det videoriggen svever over den gjørmete bunnen. Mens vi har snurret film så har toktleder vært nede på hangardekket og forberedt den nye grabben til prøvetaking på en fullstasjon. Grabb er redskapet som vi bruker for å hente opp en bit av havbunnen til oss for nærmere studier av sedimenttype, kornstørrelse og dyr som bor i sedimentene (infauna). Alt fra små foraminifera til store børstemark. I tillegg skal også genetikkprøver tas.

Den nye grabben trøblet på en tidligere fullstasjon i Kongsfjorden. Men nå håper vi at filingen av utløserkroken og den tyngre sjakkelen på grabben vil gjøre jobben slik at jafset av havbunnen går lettere. Det viser seg at de små justeringene gjorde susen.

Ut av gjørmen vasker vi frem et håret vesen; forkroppen er et skjold som buler ut, nesten som en stor hjelm, mens bakkroppen er som en tynn, lang hale som stikker ut. Ja, hele dyret ser ut som et håret kommategn. Det er en kommakreps, men det er ikke hvilken som helst liten kommakreps som dukker opp her i Krossfjorden. Denne er stor, ja faktisk helt enorm, større enn alle andre kommakrepser i verdenshavene. Tenk at vi har lykkes med å fange verdens største kommakreps Diastylis goodsiri! De kan bli helt opp til 3,5 cm i kroppslengde. De aller fleste kommakreps har en kroppslengde mellom 0,5 - 1,0 cm. Opp langs norskekysten blir de lengste individene hos arten Diastylis goodsiri 2,5 cm. Den er registrert helt nord på Finnmarkskysten. I Karahavet blir de helt opp til 3,5 cm, slik som her i Barentshavet.

Når det gjelder kommakrepsarter så har Barentshavet og Karahavet mye til felles. Kommakrepsens utbredelsesmønster henger gjerne sammen med vannregimet i det bentiske miljøet og dyrenes preferanse for kornstørrelse i sedimentene. Mange kommakrepser skraper av belegget på sandkorn og spiser det. Andre er filterspisere, men det finnes også kommakreps som er rovdyr og fanger foraminifera og andre invertebrater. Kommakrepsen er en av våre ti vanligste forekommende krepsdyr på havbunnen (i sedimentene og vannmasse knyttet til bunn). De er viktig mat for bunnfisk, marine pattedyr og annen bunnlevende makrofauna.

Når bomtrålen kommer opp viser det seg at vi har fanget en hel sverm av den store kommakrepsen Diastylis goodsiri. Kommakrepsen tilbringer store deler av tiden nedgravd i sedimentene hvor de spiser. De svømmer også opp over bunnen for å finne en partner og formere seg. Over bunnen skjer i tillegg skallskifte og flukt fra predatorer. Svømming kan være en måte å utvide leveområdet på, ettersom kommakrepsen ikke har frie egg og larvestadier. Hunnene bærer eggene i en pung under buken der de utvikles til et stadium som kalles manca. Den unge kommakrepsen i manca-stadiet kan svømme ut av pungen. En manca ser nesten ut som en miniatyr av en voksen, men har ennå ikke utviklet det siste av beinparene og har heller ikke den samme ornamenteringen som de fullvoksne. Sekundære kjønnskarakterer, som de lange antennene hos hannene og den runde kroppen med pung hos hunnene, utvikles også seinere.

I bunnsleden dukker det opp mange forskjellige kommakreps, blant annet av arten Diastylis scorpioides. Arten Diastylis scorpioides var den første kommekrepsen som ble beskrevet med Linnés nomenklatur i år 1780 av Le Lepechin. Man antok imidlertid da at kommakrepsen var en form av et larvestadium til tifotkreps. Det var ikke før i år 1841, da Kröyers observasjon av en fullvoksen hunn som bar på avkommet i pungen, at grunnlaget for dyregruppen kommakreps (Cumacea) ble lagt. Fram til 2018 har cirka 1500 kommakrepsarter blitt beskrevne på verdensbasis. I våre norske farvann har vi rundt 120 arter av kommakreps, hvor Cumella pygmaea på 0,25 cm er en av de minste kommakrepsene og den nevnte Diastylis goodsiri med sine 3,5 cm er den største.

Vi stimer ut mot munningen av Krossfjorden og der får vi øye på verdens nest største hval som er oppe og trekker pusten før neste dykk. Det er en finnhval (Balaenoptera physalus), som kan nå en maks lengde på 25 m og har en blåst som står 3-10 meter opp i luften. Vi står i hangaren på båten og beundrer dette enorme dyret, og undrer oss over om den kanskje har spist noen kommakreps som har vært ute og svermet? Ryggfinnen til finnhvalen ligner silhuetten til kapp Mitra, og idet ryggfinnen forsvinner ned i dypet ser vi omrisset av kapp Mitra sakte bli bort i horisonten. Vi er på kurs nordover.

En gjørmete hilsen fra dagvakta ombord på G.O. Sars. Josefin Johansson, Anne Sveistrup, Lise Heggebakken, Frank Jacobsen og Nicole Baeten