På havets bunn er det hastigheten på strømmen som bestemmer
om partikler kan synke ned og avsettes eller om de transporteres
videre. Der strømhastigheten langs havbunnen er lav nok, vil
finkornig materiale kunne samle seg opp. Ved å studere
sammensetningen av slike sedimenter i bassenger på
kontinentalsokkelen kan vi danne oss et bilde av hvordan
miljøforholdene er i dag og hvordan de har forandret seg over
tid.
Av Sigrid Elvenes, Aivo Lepland, Valérie Bellec og Anders
Fuglevik
Figur 1: Vesterdjupet ligger på kontinentalsokkelen utenfor
Lofoten og fungerer som avsetningsområde (deposenter) for
finkornige sedimenter.
Den svake bunnstrømmen i sedimentbassengene gjør at det
kontinuerlig avsettes slam og organiske partikler, noen få
millimeter i året, og det er i dette materialet det meste av
forurensningen i det marine miljøet ender opp. Uforstyrrede
sedimentprøver fra slambunn vil dermed utgjøre et arkiv der vi kan
studere miljøforholdene lag for lag nedover i prøven den øverste
skiven vil representere dagens miljø, mens de dypere og eldre
lagene gir oss informasjon om fortidens tilstand.
MAREANOs høsttokt i 2011 foregår i havområdene vest for Lofoten
(Nordland VI). Her er bunnstrømmen for det meste sterk, noe som
gjør at havbunnen på bankene hovedsaklig består av sand og grus.
Disse grove sedimentene gir ikke så mye informasjon om
miljøforholdene, siden eventuelle finere forurensningspartikler vil
være vasket ut og ført bort med strømmen. Det er ikke mye slambunn
å finne på kontinentalsokkelen her, men enkelte dypere områder er
mindre påvirket av bunnstrøm. Ett av disse områdene, Vesterdjupet
(fig. 1), ble studert nærmere i MAREANO-toktets første uke.
Under planleggingen av toktet kunne vi se ut fra batymetri
(vanndyp) og bunnhardhetsdata (backscatter) at Vesterdjupet
fungerer som avsetningsområde for bløte, finkornige sedimenter. Det
var også tydelig at det finnes store mengder pockmarks i
Vesterdjupet disse er runde fordypninger som er formet av gass-
eller væskeutslipp fra havbunnen (fig. 2).
Figur 2: I de dypere delene av Vesterdjupet (230-290 m) er
bunnen dekket av pockmarks, som er fordypninger som er dannet der
gass og/eller væske siver opp fra underliggende sedimenter eller
berggrunn. Den hvite linjen viser hvor det ble gjort video-opptak
av havbunnen med kamerariggen Campod.
Både akustiske målinger, videoobservasjoner og sedimentprøver
bekrefter at Vesterdjupet har gode forhold for avsetning av
finkornig materiale, og sannsynligheten er dermed stor for at et
arkiv over de regionale miljøforholdene vil kunne finnes i
sedimentene her. En meget vellykket prøvetaking med multicorer
(fig. 3) resulterte i seks 30 cm lange kjerner med uforstyrrede
sedimenter. Neste skritt blir å datere og analysere innholdet av
tungmetaller og organiske miljøgifter i hvert centimetertykke lag
nedover i kjernene, slik at vi kan få tilgang til miljøarkivet. Her
vil vi forhåpentligvis kunne lese oss til dagens miljøstatus på
havbunnen, vi vil kunne se hvordan forholdene har forandret seg opp
gjennom tiden og vil vil også kunne identifisere hvor en eventuell
forurensning kommer fra.
Figur 3: Alle de seks rørene på multicoreren fungerte som de
skal, og vi fikk seks uforstyrrede prøver med kronologiske
avsetninger av finmateriale fra Vesterdjupet. Nå venter geokjemiske
analyser av prøvene, de vil gi oss informasjon om dagens
miljøforhold såvel som endringer i forurensningsnivå gjennom
tiden.
Når det finnes pockmarks i Vesterdjupet, er dette et tegn på
lekkasjer fra av havbunnen. Topas brukes til å samle inn grunne
seismiske profiler, og i pockmark-området støtter Topas-dataene opp
om at det kan finnes grunn gass under havbunnen (fig. 4). Tydelige
reflektorer i sedimentene viskes ut på flere steder, også under
pockmarks, noe som kan skyldes gass i sedimentbassenget. I
videoopptakene (fig. 5) som ble gjort i området kan vi imidlertid
ikke finne noen synlige spor etter gassutslipp, og heller ikke den
typen karbonatskorper som ofte forekommer der metangass lekker
ut.
Figur 4: En seismisk profil innsamlet med Topas viser parallelle
reflektorer i de 20 øverste metrene av sedimentpakken, noe som er
typisk for jevn sedimentasjon. Under overflata ser vi at
reflektorene forsvinner flere steder dette kan komme av at det
finnes gass i sedimentene.
Figur 5: Bilde fra videoopptak av sandholdig slambunn i
Vesterdjupet. Avstanden mellom laserpunktene er 10 cm.
