MAREANO har avsluttet kartleggingen på Troms III utenfor
Arnøya, Lopphavet i Troms. "G.O. Sars" stimer nå sørover til
Nordland VI ved sydspissen av Lofoten.
Figur 1. "G.O.Sars" drar fra Troms III hvor vi har kartlagt
dyreliv og havbunn nord for Arnøya (sees i bakgrunnen) i Troms. Vi
drar nå videre til Nordland VI.
De siste dagene har vi besøkt en større grunne nord for Arnøya.
Alangstaren (figur 2), et kjent navn for fiskere, er en del av
denne grunnen som ligger langt vest i Lopphavet. Bergartene her er
gammelt fjell som ble foldet og knadd under en fjellkjedefoldning
for ca. 400 millioner år siden. Samme harde type bergart finnes
også på øyene innenfor og på fastlandet. Disse bergartene er mye
vanskeligere å erodere enn de yngre lagdelte bergartene som
vanligvis finnes så langt vest i havet. I dette området har det
vært kraftig bølgevasking i perioder med lavere havnivå, og under
mange istider har breene gnaget og plukket med seg stein. Går vi
for eksempel en million år tilbake i tid, var dette sannsynligvis
ei stor øy i Lopphavet.
Figur 2. Lopphavet med grunne områder (brun farge) og dype
områder (lilla).
Tareskog og korstroll
Vi tok et videotransekt som begynte på 27 meters dyp på
Alangstaren. Tareskogen strakte seg ned til 37 meters dyp.
Tarebladene hadde hvite flekker med mosdyr (Bryozoa). Disse
mosdyrkoloniene vokser i alle retninger og blir derfor mer eller
mindre sirkelformet (figur 3).
Figur 3. Tareskog funnet på en 34 meters dyp på grunna rett nord
for Arnøya i Troms. Tarebladene har hvite flekker med mosdyr på
seg.
På bunnen mellom tarebladene fant vi vanlig korstroll
(Asterias rubens) (figur 4), busklignende mosdyr,
kalkrørsmark (Sepulidae polychaeta) og rødalger.
Figur 4. Vanlig korstroll (Asterias rubens). Denne
sjøstjerne hører til en familie kalt pigghuder
(Echinodermata; echino betyr pigg og dermis
betyr hud). Ved en nærmere titt på huden er det forståelig at
også dette korstrollet er medlem av denne familien.
Edderkopper i taren
Vi fant også edderkopper i taren (figur 5). Dette er ikke en
edderkopp slik som vi kjenner de fra skog og mark, men
havedderkoppen Pycnogonida. Havedderkoppene består mest av
bein. Selve kroppen er så liten at flere organer er plassert ute i
beina. Vanligvis er havedderkoppene 1-10 mm store, men dypere
kan vi finne individer med en kroppslengde på opp til 6 cm og et
beinspenn på nesten 75 cm. Mange havedderkopper er rovdyr som lever
av mosdyr, hydroider, bløtkoraller, sjøanemoner og svamp. Å klatre
rundt i taren kan derfor bety god tilgang på mat for disse
edderkoppene.
Figur 5. En havedderkopp (Pycnogonida) klatrer rundt
mellom tang og tare. Den er mest sannsynlig på jakt etter mat. Noen
havedderkopp-arter spiser bl.a. mosdyr (Bryozoa) som vi ser
som hvite flekker på taren. Havedderkoppen kan da bruke snabelen
(proboscis) til å suge opp byttet sitt fra
mosdyr-kolonien.
Det kryr av slangestjerner
Rett sør for denne grunnen, og på vårt siste videotransekt på
Troms III, oppdaget vi et område der havbunnen var dekket av over
100 slangestjerner per kvadratmeter (figur 6). Det er ikke helt
uvanlig å finne enorme tettheter (opptil 10 000 individer per
kvadratmeter) av bl.a. hårstjernen Ophiothrix fragilis på
større dyp.
Figur 6. Hundrevis av slangestjerner ble registrert nord for
Arnøya i Troms. Slangestjernene ligger akkurat så tett at de ikke
overlapper hverandre. Midt i bildet sees en utgravning som danner
bolig for et bunndyr, kanskje trollhummeren Munida.
Denne registreringen ble gjort på en ellers så artsfattig
sandbunn. En kan derfor spekulere på hva som holder alle disse
individene i live. Slangestjerner er en mangeartet dyregruppe som
kan være rovdyr eller åtseletere, de kan spise mudder eller
filtrerer matpartikler ut av vannstrømmen. Mens vi studerte
arten tett på, vha zooming på kameraet, så vi et krepsdyr som
svømte ned og landet på armen til en av slangestjernene.
Slangestjernen reagerte lynraskt med å slynge armen rundt
krepsdyret og dra det inn under kropps-skiven hvor munnen til
slangestjernen er. Etter et kort øyeblikk hadde slangestjernen
inntatt samme posisjonen som vi ofte ser hos vanlig korstroll;
byttedyret ble holdt fast av alle de fem armene og slangestjernen
presset byttet fast under seg mens munnen jobbet med å fortærer det
(figur 7). Det er uvisst om dette tidligere er blitt filmet hos
denne slangestjernearten.
Figur 7. En av slangestjernen til venstre i øvre halvdel av
bildet har akkurat fanget et lite krepsdyr. Ved hjelp av sine
fem armer har den klemt fast rundt, og trukket byttedyret inn
under kropps-skiven hvor munnen til slangestjernen sitter.
At en av slangestjerne hadde fanget et bytte ble umiddelbart
oppfattet av naboene rundt. Disse trakk seg nærmere mens de berørte
den heldige jegeren med armene sine. Etter en kort stund var
jegeren helt dekket av artsfrendene (figur 8).
Figur 8. Etter at en slangestjerne har fanget et bytte, i dette
tilfelle et lite krepsdyr, strømmer artsfrender til og klatrer opp
på den heldige jegeren. Dette kan sannsynligvis forklares med
at de andre slangestjernene kjenner lukten av mat, og trekkes mot
denne kilden.
Koraller
På samme transektet ble det også funnet steinkorall (figur 9) og
hornkorall (figur 10). Korallrevene i dypet i våre farvann har
mange likhetstrekk med korallrevene i grunne, varme strøk. De er
bygd av steinkoraller og er levested for et fantastisk rikt
dyreliv. I Norge er det korallarten Lophelia pertusa som
danner rev. Det er mulig å lese mye mer om koraller og korallfunn
på MAREANOs hjemmeside.
Figur 9. Lophelia-rev utenfor Arnøya. Revet er dekorert med
rev-skjellet Acesta. Lophelia pertusa som er en steinkorall
(Scleractinia) som tilhører Hexacorallia. Bildet er
tatt i farta mens videoen gikk over området. Derfor er også
laser-lyset i bruk. Laserlyset vises som to røde prikker i bildet.
Avstanden mellom prikkene er 10 cm.
Figur 10. Bildet viser en noe glissen koloni av Paragorgia
arborea (sjøtre) som er en hornkorall. Hornkorallene hører
til Octocorallia. Ellers på dette bildet ser
vi Lophelia pertusa (steinkorall), revskjellet
Acesta excavata, sjøanemonen Protanthea simplex øverst i
bildet, og mengder av slangestjerner.
Hilsen Lis Lindal Jørgensen (forsker,
Havforskningsinstuttet), Leif Rise og Valerie Bellec
(forskere, Norges geologiske undersøkelse, NGU)
