Gå til hovedinnhold
Travelt i GOS' Hangar

Det er travelt i hangaren på forskningsfartøyet G.O. Sars

Foto: Børge Holte / Havforskningsinstituttet

En førstereisgutts betraktninger

Toktdagbok: Da jeg for flere dager siden spankulerte opp landgangen til den prektige G.O. Sars for første gang, var det med en smak av både ærefrykt og stolthet. Men med knappe fire uker som ansatt på HI var det også en del spenning knyttet til arbeidet som lå framfor oss, og ikke minst i hvilken grad jeg kunne gjøre nytte for meg som annet enn kortspiller og ballast.

Utforskning av havbunnen er noe som har interessert meg siden jeg var to epler høy og fisket krabbe og berggylt under flytebryggen i sommersolen på hytten, men det å være med på et Mareano-tokt er på alle tenkelige måter som å ta steget opp fra løkkefotball til Champions League. To paller med kjemikalier, 40 paller med feltutstyr, 500 plastbøtter, 200 prøveglass, 15 siler, fem sedimentgrabber, tre ulike kjerneprøvetakere samt to tonn med annet høyteknologiske instrumentell, et mannskap på 16 og en forskerstab av samme størrelsesorden er bare noe av logistikken som må være på plass for å (bokstavelig talt) kaste lys over dypets, og grunnenes, mysterier.

Som førstereisgutt er det et par-tre ting man må lære seg om livet om bord, og som ikke står i toktplanen. Ting som er opplagte for rutinerte havforskere, men som for en uherdet kontorforsker ikke er like intuitive: «Denne døren må du alltid lukke», «Aldri gå med sko her», «Aldri gå uten sko her», «Den knappen må du være forsiktig med», «Ikke putt fingrene nedi der!» - det var mange lekser som måtte læres. Ikke minst helligheten av tre-kaffen, og den konstante risikoen for akutt overspisning etter et av stuert Arvids legendariske fiskemåltider. Heldigvis har både kolleger og mannskap vist seg å være både tålmodige og pedagogiske.

Det første dykket

Klokken 23:58 forrige fredag, etter nærmere 34 timers seilas fra Tromsø (se første toktdagbok) var vi endelig klare til å registrere første stasjon. Selv om det var mange timer til min egen vakt, var det utenkelig for meg å gå glipp av dette, jeg ville ikke fått sove om det så stod om livet. Chimera, et imponerende beist av en videorigg, ble forsiktig låret ut over ripen og senket ned i det store, ukjente Barentshavet. Som sin navnebror fra den greske mytologi; et ildsprutende fabeldyr bestående av ymse deler løve, geit og slange, har også videoriggen flere fasetter. I tillegg til et imponerende spekter av kamera, sensorer og teknisk utsyr er den utstyrt med en sedimentgrabb som kan ta fysiske prøver av havbunnen - til stor glede for både geologer, biologer og andre skuelystne på dekk.

Videoriggen sjøsettes fra fartøyet
Videoriggen Chimera sjøsettes. Den er utstyrt med kameraer, sensorer og en sedimentgrabb som brukes for å utforske bunnen av havdypet. (Foto: Mareano / Havforskningsinstituttet)

For de erfarne forskerne i videorommet framstod operasjonen som dagligdags rutine, der de fant sine faste plasser foran de store skjermene i videorommet. Men for undertegnede var spenningen under den 300-meter lange nedstigningen elektrisk: Dette var første gang noen (i hvert fall tobeinte..) med egne øyne skulle få se hva som befinner seg på dette bortgjemte hjørnet av havområdet Kirkegårdens bunn. (Les mer om havområdet «Kirkegården» i første toktdagbok)

I en verden der det ikke finnes flere hvite flekker på verdenskartet, og vi har høyoppløselige kart ikke bare over vår egen klode, men også andre himmellegemer, er havbunn som dette den siste uutforskede utpost – terra incognita (eller kanskje snarere mare incognitum?). Chimera ble forsiktig senket lengre og lengre ned i dypet, favn for favn. Foruten en og annen intetanende manet som likegyldig drev forbi var det kun mørke å se, men det lå uomtvistelig en viss spenning og forventing i luften. For meg var dette som å overvære månelandingen fra orkesterplass, ingen kunne med sikkerhet vite akkurat hva eller hvem som ville møte oss da riggen landet på havbunnen.

På videoskjermene fikk vi et lite glimt av et lyst ørkenlandskap før Chimera landet på havbunnen, og virvlet opp en imponerende mengde mudder, som fikk monitorene på nytt til å gå i svart. Da mudderskyen omsider la seg og havbunnen ble blottlagt var det slettes ikke en livløs ørken som åpenbarte seg, men et undersjøisk steppelandskap med et mylder av liv. Aivo og Valerie, de to vakthavende geologene, diskuterte engasjert hvorvidt dette landskapet var dekket av sandrik leire eller leirerik sand, men kom til unison enighet om at jo, det var nok sandrik leire som var den korrekte klassifiseringen.

Etter en kort sondering og en grundig beskrivelse av omgivelsene i loggen var Chimera-pilot Yngve klar for take off. «Vi går linja» ble meldt til broen, og det 78 meter lange skipet ble satt i bevegelse, med «oss» på slep. En strøm av latinske artsnavn ble slengt på kryss og tvers av rommet, og nedskrevet i loggen innimellom uregelmessige gledesutbrudd fra de tre biologene i det stadig nye og underfundige skapninger ble fanget opp av HD-kameraet langs bunnen. «Gersemia», «Munnopsis», «Sebastes», «Icasterias», og mange andre ukjente latinske gloser som var helt greske (sic) for meg ble høylytt meldt om hverandre med stor entusiasme. (Les også toktdagbok om Kirkegårdens beboere)

Etter rundt ti minutter hadde videoriggen dokumentert en 200-meters linje av havbunnen, og på Yngves kommando startet Chimeraen den lange og mørke ferden tilbake til moderskipet. Den første av 167 videolinjer var fullført, og i videorommet satt glisene løst, vi var endelig i gang! For en slave av sakte-tv som meg selv var dette en stor og intens opplevelse, Barentshavet minutt for minutt, den mest eksotiske direktesendingen i verden.

Videorommet på G.O Sars
Spenningen i videorommet på G.O. Sars er til å ta og føle på når det er livesending fra videoriggen som seiler over havbunnen i 0,7 knop. (Foto: Mareano / Havforskningsinstituttet)

I de påfølgende dagene fulgte stasjon etter stasjon, og jeg satt som oftest klistret til skjermen. Det undersjøiske landskapet var i stadig forandring, og stadig nye oppdagelser og observasjoner ble gjort i videorommet. Fantastiske skapninger og dramatiske formasjoner dukket jevnlig opp på monitorene. Men selv ikke her, hundrevis av nautiske mil nord for fastlandet, har livet fått gå sin gang uten påkjenning fra oss mennesker. Dype spor fra bunntråler som har pløyd seg gjennom det marine landskapet finnes overalt, og til og med skrot og plast dukker uregelmessig opp på skjermene på G.O. Sars. Både spenningen og interessen steg derfor blant mannskap og stab da den første fullstasjonen nærmet seg. Da skulle vi for første gang ta kvantitative prøver av bunnen, og slik få et bedre bilde av tilstanden til det mektige Barentshavet. Mer om det neste gang…

Vi kartlegger havbunnen – vil du vite hva vi finner?

Da kan du melde deg på årets Mareano-konferanse. Her får du helt oppdatert kunnskap om nye spennende funn – og du får vite litt om hvordan du kan bruke dataene i ditt eget arbeid.

Årets konferanse blir digital og gjennomføres 21. oktober.

Se programmet og meld deg på konferansen.

Kontakt

Børge Holte, 061119

Børge Holte

Havforskningsinstituttet
Forsker
916 30 856