Bilde16_alternativ_B_GOS Halloween 5.jpg
Originalfoto: Tom Ole Drange, Havforskningsinstituttet

Halloween på havbunn – knask, knep og kule kryp

Toktdagbok: Har du noen gang lurt på hva slags skumle skapninger som egentlig skjuler seg i mørket nede på havets bunn? Alle har hørt om sjømonstre, men det er få som har sett de med egne øyne. Vi har underspøkt havbunnen med et videokamera – og veldig sterke lys! Bli med og se hva vi har funnet.

Har du noen gang lurt på hvordan det ser ut på havets bunn? Forskere fra Gravforskningsinstituttet og Norges geologiske underspøkelse er på tokt i Arktis og samler informasjon om alt det skumle og rare vi finner på havbunnen. Vi senker et videokamera ned til havbunnen og filmer mens vi kjører sakte bortover, bildene kommer direkte opp på en skjerm om bord slik at vi kan se hva som svømmer rundt under båten. Mens kameraet er på vei ned, er skjermene helt svarte. Det er nemlig fryktelig mørkt der nede i dypet og vanskelig å se det som lurer i skyggene – du er vel ikke mørkeredd?

Svart var det også på den første plassen vi senket ned kameraet på dette toktet. Men så begynte det å dukke opp ting på skjermen:

- Se på de store ekle havedderkoppene der da, høres det plutselig fra videorommet.

Video: Havedderkopper som jakter på en "avarmet" slangestjerne. Det ser faktisk ut som noen allerede har forsynt seg av et par av armene.

Havedderkopper (Pycnogonida) har enormt lange bein og liten kropp. De har så liten plass i den spinkle kroppen at flere organer, for eksempel tarm og kjønnsorganer, er flyttet ut til ett av de fire parene med bein. De har også spesielle eggbærende bein (ovigerer).Hannene samler de befruktede eggene fra hunnene og bærer de fram i beina der de klekkes. På hver far kan det klatre rundt søskenflokker i alder fra de aller yngste til nesten fullvoksne. Navnet Pycnogonida betyr mange knær og viser til alle segmentene de lange beina er satt sammen av. Mange havedderkopper er kjøttetere, de spiser dyr som går langsomt eller er fastsittende slik som slangestjerner, børstemark, snegler, anemoner, bløtkoraller, mosdyr og svamper. Andre havedderkopper spiser alger og detritus.

  • Havedderkopp

    Havedderkoppen Colossendeis har en slurpesnabel (proboscis) som er mye lenger enn kroppen. Den er omtrent like stor som en håndball.

    Mareano/Havforskningsinstituttet
  • Bilde5a_R2043VL2098_hang_a_b_still_c_00_16_54_07_pycno2..jpg

    Havedderkoppen Nymphon har kvasse lange slanke sakseklør (cheliforer).

    Mareano/Havforskningsinstituttet

Det neste som dukker opp på skjermen er en rar skapning som svømmer rundt – er det kanskje en forhekset plante?

Video: Fjærstjernen Hathrometra tenella kan holde seg fast oppe på steinen med «røttene» sine, eller cirri som det heter på fagspråket. Denne ble skremt av videoriggen og la på svøm. Vi fanger flere stykker på en stasjon med bomtrålen vår, når vi kverker dem i sprit før videre undersøkelser på laboratoriet farges væsken helt rød fra den bleke gul-kvite kroppen.

Det var mange slike fjærstjerner som satt på steiner rundt omkring på havbunnen. Men det var flere rare dyr som skjulte seg i krokene. For eksempel denne lille krabaten som forskerne syntes lignet litt på et hvitt spøkelse med øyne og åpen munn – hva synes du? Egentlig heter sånne dyr armføttinger og selve hodet er faktisk en svamp (ikke badesvamp da).

«Spøkelses-svampen».  (Foto: Mareano/Havforskningsinstituttet)

På bunn lurer en Lineus slimorm, en nær slektning til verdens lengste dyr; kjempeslimormen Lineus longissimus. Den kan strekke seg opptil 60 m (det er det dobbelte av lengden til en blåhval). Disse slimormene kan lage en type kraftig nervegift som de kan bedøve byttedyrene sine med på bare noen få sekunder.

Video: Følg med på slimormen og den lille tangloppe i midten av bildet. Slimormen har fått ferten av to krepsdyr ute på streif. Den glir framover havbunnen, og når den er nær nok angriper den med den utstrekkbare slurpesnabelen (proboscis).

Men nå dukket det opp noe nytt på skjermen:

- Se der, et lite steintroll – så blidt det er!

Det var hyggelig å endelig se noe som ikke så fullt så ekkelt ut som havedderkoppene.

«Steintroll med hestehale på toppen av hodet»
Øynene er kråkeboller og hestehalen er en anemone. Munnen er små rør laget av børstemarker. Foto: Mareano/Havforskningsinstituttet

På Svalbard der vi er på tokt er det blitt mørketid nå. I mørketiden er det helt mørkt mesteparten av døgnet. Akkurat i kveld har vi også en veldig liten måne – en nymåne – og lite måneskinn betyr at det blir ekstra mørkt ute. Kanskje det er derfor vi ser så mange skumlinger her?!?

Vi så for eksempel fisken tiskjegg. De ti skjeggtrådene gjør at den likner på en drage når vi ser på den smale lange bakkroppen og de spisse finnene med store pigger, hodet som er bekledd med panserplater og neseborene som kan se ut som de er klare for å sprute ut ild. Den spiser mange krepsdyr, når den er nede på bunnen står det blant annet tanglopper og børstemark på menyen til dragen.

Dragen tiskjegg (Leptagonus decagonus). Foto: Mareano/Havforskningsinstituttet

Plutselig dukket det opp et slags monster på skjermen. Armene vrir seg rundt som slanger på det skrekkinngytende arktiske medusahodet, slangestjernen Gorgonocephalus arcticus. Den store disken i midten er hodet til den tredje Gorgonersøsteren, Medusa. Gudinnen Athena gav Medusa en straff for en romanse med havguden Poseidon som var meget betatt av henne. Hun ble forvandlet og måtte bære hår av giftige slanger, og den som så på henne direkte skulle etter myten forvandles til stein. På oversiden har disk-skjoldet glatte felter mellom ribber som står opp, disse er dekket av få store, grove korn. Munnen til Medusa er plassert på undersiden. Dette «monsteret» liker å plassere seg oppe på steiner, svamper og i blomkålskoraller oppe i bunnstrømmen. Tør du se på Medusahodet? Tips bruk et speil slik som Perseus gjorde da han halshogde henne.
Video: Medusahode.

Det var mye rart som kom opp på dekket med prøvetakerne våre også.
- Hva har vi fått på dekk her da??

Et lite stykke havbunn er hentet opp med en prøvetaker. Her var det både sand og slam, en sjøsterne og… æsj, er det en død finger?

Er det noen som har klemt av seg fingeren i grabbens gap? Ut av gjørma i sikten spyler vi heldigvis bare pølseormen Golfingia (en Sipunculida). Disse spiser med en utvrengbar snabel som har en tentakkelkrone som skiller ut slim. Med denne fanger den føde som detritus (bæsj) eller plankton. Pølseormene har den egenskapen at de klarer å dele seg i to og regenerere den manglende delen (klone).

Video: Ser du skorpionkommakrepsen som forsvinner ned i mudderet?

Vi får øye på en skorpionhale som pisker mellom to slangestjerner, den tilhører Skorpion-kommakrepsen Diastylis scorpioides. Hele krepsdyret er 1 cm lang, den fremste delen av kroppen er formet som en rund hjelm og den bakre delen er lang og smal. Den lange halen bøyer seg opp over kroppen og bak igjen, lik en skorpion, og den brukes blant annet til å stelle seg med. Arten ble oppdaget i 1778, da trodde en at denne typen kommakreps kunne være larvestadier til større tifotskreps. Ser du skorpion-kommakrepsen som graver seg ned i gjørma mellom slangestjernene?

I skinnet fra lyskasteren oppdager vi en tyv med sekker på ryggen; Chemocleptomanen. Sekkene er proppfulle med intakte brennende nesleceller, så det er nesten ingen som klarer å pågripe tyven for da bli de brent. Et utmerket forsvar for nakensneglen som spiser andre dyr som hydroider, anemoner og bløtkoraller med nesleceller. Den kjører neslecellene gjennom «fabrikken» sin (kroppen og tarmen) og ut i sekkene (cerata) på ryggen.

Video: Hårete havedderkopp på jakt.

 

Med det runder vi av og ønsker dere alle en fryktinngytende kveld!
Med skrekkelig hilsen, fra alle oss om bord på forskningsfartøyet G.O. Sars.