Sårbare biotoper

Noen biotoper er mer sårbare enn andre. Sårbare biotoper på dypt vann (dypere enn 50 m) har typisk store, og skjøre arter av svamper koraller og sjøfjær. Disse blir let ødelagt av fiskeredskap med bunnkontakt, spesielt bunntrål. Mange av artene er sannsynligvis også sårbare for økt menge partikler i vannet som følge av utslipp av boreslam, oppvirvling fra bunntrål, eller utslipp fra land og akvakulturanlegg nær land.

OSPAR-konvensjonen (Oslo-Paris-konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige atlanterhav regulerer internasjonalt samarbeid om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige atlanterhavsområdet. I den sammenheng har mye arbeid blitt lagt ned i å definere hvilke økosystemer som har stor miljøverdi, og da med særlig fokus på bunnsamfunn. OSPAR definerer alle ikke-revdannende korall samfunn med en viss tetthet som korallskog, og spesielt sårbare (OSPAR 2010). Mareano-forskere har tatt utgangspunkt i denne kunnskapen ved videre tilpasning av sårbare biotoper til norske havområder.

Analyser av Mareano-data har blitt brukt til å definere åtte sårbare biotoper på dypt vann i norske farvann. For å indikere utbredelsen av disse er det laget separate utbredelsesmodeller for hver av disse.

Norges sårbare biotoper

Svampspikelbunn

Denne biotopen er dominert av store svamper, blant andre Geodia spp., Aplysilla sulfurea, Stryphnus ponderosus and Steletta sp. For Tromsøflaket og Eggakanten er det påvist at svampene i svampspikelbunn danner et underlag av bestående av mudder og svampspikler i blanding. Svampspikler er små nåleformete skjelletter laget av kisel.

This habitat definition has been refined from the definition provided by OSPAR of “deep-sea sponge aggregations” (OSPAR 2010), which are listed as a type of Vulnerable Marine Ecosystem.

Svampspikelbunn på vestlig del av Tromsøflaket, ca. 250 meters dyp. På bildet ser vi blant annet *Geodia baretti* og *G. atlantica*.

Svampskog

Typisk for denne biotopen er flere middels store svamper, og da spesielt griseøre, begersvamp og fingersvamp (Phakellia, Axinella og Antho). Disse forekommer på ulike harde bunntyper dominert av stein eller fjell. Svampskog er rik på andre arter som bruker svampene og bunnen imellom som levested.

Glassvampsamfunn (Kaldtvann svampsamfunn)

På dypt og kaldt (< 4 °C) vann forekommer flere arter av glassvamper i relativt høye tettheter av kolonier. En av de vanligste artene av store glassvamp er Caulophacus arcticus som oftest opptrer på hardbunn på den nedre del av kontinentalskråningen.

Glassvampen *Caulophacus arcticus* er vanlig på dypt vann i nordlige områder. Her er den fotografert på ca. 1900 meters dyp utenfor Vesterålen.

Sjøfjærbunn (Sublittorale sjøfjærsamfunn)

I OSPAR sin liste kalles denne naturtypen ”sjøfjær og gravende megafauna” (Sea-pen and burrowing megafauna). I Mareano-området utgjøres denne biotopen hovedsakelig av sjøfjærene Funiculina quadrangularis, Virgularia mirabilis, Pennatula phosforea og Kophobelemnon stelliferum. Sjøkreps (Nephrops norvegicus), trollhummer (Munida sarsi) og rødpølse (Stichopus tremulus) er vanlige arter i denne biotopen.

Hanefot, *Kophobelemnon stelliferum,* er en vanlig sjøfjær i fjorder og i de dype rennene ute på kontinentalsokkelen.

Umbellula bestander (Dypvanns-sjøfjærbestander)

Dyphavssjøfjæren Umbellula encrinus forekommer stedvis relativt tett fra midtre kontinentalskråning (ca 800 m dyp) og nedover. Denne store sjøfjæren kan bli mer enn 2 meter høy. Umbellula kan sies å representere dyphavets svar på sjøfjærbunn som finnes på grunnere vann i Atlantisk vann. Ofte forekommer det høye tettheter av hulebyggende amfipoder (samme krepsdyrgruppe som tanglopper tilhører) i områder med Umbellula.

Umbellula encrinus er en stor sjøfjær som kun finnes på bløtbunn på dypt vann.

Bløtbunnskorallskog

To arter av hornkoraller (Radicipes gracilis og Isidella lofotensis) kan danne tette bestander på sandig bløtbunn i norske farvann. Radicipes, eller grisehalekorall er ikke funnet i Norge før det ble funnet tette bestander av denne hornkorallen i området kalt Bjørnøya-raset på et Mareano-tokt. I likhet med bambuskorallen Isidella lofotensis så lever denne arten på sandig mudderbunn. Isidella lofotensis er en type bambuskorall som er sjelden i andre land enn Norge. Den er mest vanlig i fjorder og er sjeldent observert i Mareanos kartleggingsområde. Derfor er denne arten ikke inkludert i urbredelsesmodellen for bløtbunnskorallskog.

Radicipes sp. er en hornkorall som i Norge kun er funnet i Bjørnøyaraset i nordlig del av Eggakanten-området (700-900 meters dyp). Den danner ”skoger” på bløtbunn og utgjør på lik linje med Isidella lofotensis naturtypen ”bløtbunnskorallskog”.

Hardbunnskorallskog

På strømrike steder med hardbunn kan det forekomme hornkoraller som danner habitat for fisk, slangestjerner og små krepsdyr. De vanligste artene av hornkoraller som danner hardbunnskorallskog er Paragorgia arborea, Primnoa resedaeformis, Paramuricea placomus og Swiftia spp. Selv om artsmangfoldet knyttet til de ulike hornkorallene som danner denne biotopen er mindre enn for korallrev, så kan faunaen betraktes som både individrik og rik på vertsspesifikke arter som ikke forekommer i andre naturtyper.

Korallrev

Lophelia pertusa (syn: Desmophylum pertusum) er en steinkorall som over lang tid kan bygge korallrev. De norske revene som er aldersbestemt er fra 3000 til 9000 år gamle. De kan være opp til 35 m høye og rundt en kilometer lange. Lophelia pertusa kan danne enkeltrev eller rev-områder hvor revene står så tett at det stedvis er vanskelig å skille revene fra hverandre. I Hola er det gjennom Mareano kartlagt et revområde med rundt 400 enkeltrev, i tillegg er det gjort nye funn av enkeltrev i andre områder som for eksempel revene på Malangsryggen og ytterst i Malangsdypet. I tillegg til Lophelia-korallen som danner selve revet, bidrar koraller som siksak-korall (Madrepora oculata), sjøtre og risengrynkorall til å øke den romlige habitatkompleksiteten og det biologiske mangfoldet. Korallrevene er leveområdet til en rekke større og mindre dyr og organismer, alt fra fisk til mindre arter som bare lever på korallene.

Hvordan lage kart over sårbare biotoper?

Kart over sårbare biotoper kartlagt av Mareano (HI) fram til 2019.

Først når vi har fått oversikt over hvilke arter som er karakteristiske for en biotop, kan vi kartlegge den geografiske utbredelsen. For å kartlegge utbredelsen av sårbare biotoper bruker vi statistiske metoder med artsdata og miljøvariabler som grunnlagsdata. Statistiske modeller er egnede redskap for å lage prediksjoner og ekstrapoleringer, og dess flere felt-observasjoner man har jo mer korrekte blir modellene. Feltobservasjoner er krevende og kostbare å innhente, spesielt i dyphavet. Det første steget i modelleringen av sårbare biotoper er å samle så mye observasjonsdata som mulig. Til dette bruker vi undervannsvideo for å dokumentere tilstedeværelse av indikatorarter. Tettheten av indikatorarter blir brukt for å definere tilstedeværelsen av biotopene.

Deretter blir de gunstige miljøforhold for hver gruppe av indikatorarter identifisert. Kun variable med full flatedekning kan brukes for å lage flatedekkende kart. Variablene som er brukt for modellering av de sårbare biotopene er: dyp, landskapstype, terrengformer, sedimenttype, og oseaniografiske modeller.

Neste steg er å identifisere områdene som har like miljøforhold og la modellen beregne (“predikere”) hvor tett indikatorartene forekommer. Ved å plotte disse prediksjonene på kart får vi et gradientkart intensiteten på fargen representerer tettheten av indikatorarter. Gradientkartet blir så omgjort til kart som viser høye tettheter som representer sannsynlige kjerneområder for de sårbare biotopene.

Det er viktig å være klar over at slike modellerte kart ikke er 100 prosent korrekte. De viser områder hvor modellen, med de forutsetninger og evt. mangler har beregnet at sannsynligheten for at biotopen forekommer er høy. Kartene bør sammenliknes med kart over observerte indikatorer for sårbare biotoper, og har også stor verdi for å planlegge og optimalisere videre kartlegging og påvisning av forekomst av slike biotoper.

I tillegg til å være et forvaltningsverktøy, for å finne områder med spesielt behov for vern, lærer modellene oss mye om økologien til bunnsamfunn: Hvordan ulike indikatorarter responderer i forhold til miljøvariabler, og hvordan dette gjenspeiles i varianter av de sårbare biotopene. Hvilke arter som benytter områdene. Slik informasjon er viktig for å kunne forstå biotopenes økologiske funksjon bedre.

Gonzalez-Mirelis G, Buhl-Mortensen P. 2015. Modelling benthic habitats and biotopes off the coast of Norway to support spatial management. Ecological Informatics (2015)