Undersøkte grunne i Lopphavet

MAREANO har avsluttet kartleggingen på Troms III utenfor Arnøya, Lopphavet i Troms. "G.O. Sars" stimer nå sørover til Nordland VI ved sydspissen av Lofoten.

Figur 1. "G.O.Sars" drar fra Troms III hvor vi har kartlagt dyreliv og havbunn nord for Arnøya (sees i bakgrunnen) i Troms. Vi drar nå videre til Nordland VI.

De siste dagene har vi besøkt en større grunne nord for Arnøya. Alangstaren (figur 2), et kjent navn for fiskere, er en del av denne grunnen som ligger langt vest i Lopphavet. Bergartene her er gammelt fjell som ble foldet og knadd under en fjellkjedefoldning for ca. 400 millioner år siden. Samme harde type bergart finnes også på øyene innenfor og på fastlandet. Disse bergartene er mye vanskeligere å erodere enn de yngre lagdelte bergartene som vanligvis finnes så langt vest i havet. I dette området har det vært kraftig bølgevasking i perioder med lavere havnivå, og under mange istider har breene gnaget og plukket med seg stein. Går vi for eksempel en million år tilbake i tid, var dette sannsynligvis ei stor øy i Lopphavet.

Figur 2. Lopphavet med grunne områder (brun farge) og dype områder (lilla).

Tareskog og korstroll

Vi tok et videotransekt som begynte på 27 meters dyp på Alangstaren. Tareskogen strakte seg ned til 37 meters dyp. Tarebladene hadde hvite flekker med mosdyr (Bryozoa). Disse mosdyrkoloniene vokser i alle retninger og blir derfor mer eller mindre sirkelformet (figur 3).

Figur 3. Tareskog funnet på en 34 meters dyp på grunna rett nord for Arnøya i Troms. Tarebladene har hvite flekker med mosdyr på seg.

På bunnen mellom tarebladene fant vi vanlig korstroll (Asterias rubens) (figur 4), busklignende mosdyr, kalkrørsmark (Sepulidae polychaeta) og rødalger.

Figur 4. Vanlig korstroll (Asterias rubens). Denne sjøstjerne hører til en familie kalt pigghuder (Echinodermata; echino betyr pigg og dermis betyr hud). Ved en nærmere titt på huden er det forståelig at også dette korstrollet er medlem av denne familien.

Edderkopper i taren

Vi fant også edderkopper i taren (figur 5). Dette er ikke en edderkopp slik som vi kjenner de fra skog og mark, men havedderkoppen Pycnogonida. Havedderkoppene består mest av bein. Selve kroppen er så liten at flere organer er plassert ute i beina.  Vanligvis er havedderkoppene 1-10 mm store, men dypere kan vi finne individer med en kroppslengde på opp til 6 cm og et beinspenn på nesten 75 cm. Mange havedderkopper er rovdyr som lever av mosdyr, hydroider, bløtkoraller, sjøanemoner og svamp. Å klatre rundt i taren kan derfor bety god tilgang på mat for disse edderkoppene.

Figur 5. En havedderkopp (Pycnogonida) klatrer rundt mellom tang og tare. Den er mest sannsynlig på jakt etter mat. Noen havedderkopp-arter spiser bl.a. mosdyr (Bryozoa) som vi ser som hvite flekker på taren. Havedderkoppen kan da bruke ”snabelen” (proboscis) til å suge opp byttet sitt fra mosdyr-kolonien.

Det kryr av slangestjerner

Rett sør for denne grunnen, og på vårt siste videotransekt på Troms III, oppdaget vi et område der havbunnen var dekket av over 100 slangestjerner per kvadratmeter (figur 6). Det er ikke helt uvanlig å finne enorme tettheter (opptil 10 000 individer per kvadratmeter) av bl.a. hårstjernen Ophiothrix fragilis på større dyp.

Figur 6. Hundrevis av slangestjerner ble registrert nord for Arnøya i Troms. Slangestjernene ligger akkurat så tett at de ikke overlapper hverandre. Midt i bildet sees en utgravning som danner bolig for et bunndyr, kanskje trollhummeren Munida.

Denne registreringen ble gjort på en ellers så artsfattig sandbunn. En kan derfor spekulere på hva som holder alle disse individene i live. Slangestjerner er en mangeartet dyregruppe som kan være rovdyr eller åtseletere, de kan spise mudder eller filtrerer matpartikler ut av vannstrømmen. Mens vi studerte arten tett på, vha zooming på kameraet, så vi et krepsdyr som svømte ned og landet på armen til en av slangestjernene. Slangestjernen reagerte lynraskt med å slynge armen rundt krepsdyret og  dra det inn under kropps-skiven hvor munnen til slangestjernen er. Etter et kort øyeblikk hadde slangestjernen inntatt samme posisjonen som vi ofte ser hos vanlig korstroll; byttedyret ble holdt fast av alle de fem armene og slangestjernen presset byttet fast under seg mens munnen jobbet med å fortærer det (figur 7). Det er uvisst om dette tidligere er blitt filmet hos denne slangestjernearten. 

Figur 7. En av slangestjernen til venstre i øvre halvdel av bildet har akkurat fanget et lite krepsdyr. Ved hjelp av sine fem armer har den klemt fast rundt, og trukket byttedyret inn under kropps-skiven hvor munnen til slangestjernen sitter.

At en av slangestjerne hadde fanget et bytte ble umiddelbart oppfattet av naboene rundt. Disse trakk seg nærmere mens de berørte den heldige jegeren med armene sine. Etter en kort stund var jegeren helt dekket av artsfrendene (figur 8).

Figur 8. Etter at en slangestjerne har fanget et bytte, i dette tilfelle et lite krepsdyr, strømmer artsfrender til og klatrer opp på den heldige jegeren. Dette kan sannsynligvis forklares med at de andre slangestjernene kjenner lukten av mat, og trekkes mot denne kilden.

Koraller

På samme transektet ble det også funnet steinkorall (figur 9) og hornkorall (figur 10). Korallrevene i dypet i våre farvann har mange likhetstrekk med korallrevene i grunne, varme strøk. De er bygd av steinkoraller og er levested for et fantastisk rikt dyreliv. I Norge er det korallarten Lophelia pertusa som danner rev. Det er mulig å lese mye mer om koraller og korallfunn på MAREANOs hjemmeside.

Figur 9. Lophelia-”rev” utenfor Arnøya. Revet er dekorert med rev-skjellet Acesta. Lophelia pertusa som er en steinkorall (Scleractinia) som tilhører Hexacorallia. Bildet er tatt i farta mens videoen gikk over området. Derfor er også laser-lyset i bruk. Laserlyset vises som to røde prikker i bildet. Avstanden mellom prikkene er 10 cm.

Figur 10. Bildet viser en noe glissen koloni av Paragorgia arborea (sjøtre) som er en hornkorall. Hornkorallene hører til Octocorallia. Ellers på dette bildet ser vi  Lophelia pertusa (steinkorall), revskjellet Acesta excavata, sjøanemonen Protanthea simplex øverst i bildet, og mengder av slangestjerner.

Hilsen Lis Lindal Jørgensen (forsker, Havforskningsinstuttet), Leif Rise og Valerie Bellec  (forskere, Norges geologiske undersøkelse, NGU)