Spennende spor på skråningen

Kontinentalsokkelen kan ses som en gigantisk fylling utenfor kysten, bygget opp av sedimenter transportert ut fra land og avsatt utfor eggakanten. Mesteparten av utbyggingen har isbreer stått for.

NGU-forskere har nå gransket eggakanten, grensa mellom kontinentalsokkelen og kontinentalskråningen, vest for Svalbard. På skråningen finner vi mange spor etter skredaktivitet, blant annet kanaler, svære gjel og enorme skredvifter bygget opp av utraste sedimenter.


Ytterste del av kontinentalsokkelen, eggakanten og kontinentalskråningen i MAREANO-boks SK02 vest for Svalbard.

Kontinentalskråningen i MAREANO-boks SK02 er karakterisert av kanaler og skredkanter på havbunnen. De fleste av disse ble dannet under siste istid, da isbreene lå helt ute på eggakanten. Isen transporterte store mengder med sedimenter. Disse ble dumpet ved eggakanten, før de raste videre ned langs skråningen som store og små løsmasseskred.

Kanalene ble dannet da isbreene smeltet etter siste istid. Brevannet inneholdt så mye sedimenter at det ble tunge smeltevannsstrømmer langs bunnen som beveget seg nedover skråningen. Smeltevannsstrømmene førte til erosjon i havbunnen og dannelse av kanaler.


Illustrasjonen viser hvordan isbreene bygget ut kontinentalsokkelen under siste istid, og hvordan løsmasseskred og smeltevannsstrømmer transporterte sedimenter videre nedover kontinentalskråningen. I enkelte områder har sedimentene rast ut etter at isen trakk seg tilbake.

I MAREANO-boks SK01, litt lenger sør skråningen har det gått et ras, mest sannsynligvis etter at isen trakk seg tilbake.

Ytterste delen av kontinentalsokkelen, eggakanten og kontinentalskråningen i MAREANO-boks SK01vest for Svalbard.