CO2-lagring og klima
CO2 bidrar med ca ¾ av de totale drivhusgassutslippene i Norge. De største utslippene kommer fra smelteverksindustrien, mineralindustrien, kjemisk industri, og gassturbiner for kraftproduksjon på oljeplattformene. I tillegg til implementering av moderne teknologi for mer effektiv energiproduksjon, bedre utnyttelse av ressurser og gjenbruk av spillvarme, er lagring av CO2 fra forbrenning av hydrokarboner et av de viktigste miljøtiltak for å minske CO2-utslipp til atmosfæren. Flere nasjonale og internasjonale prosjekter (blant annet Gestco og CO2STORE) er blitt gjennomført for å undersøke mulighetene for undergrunnslagring av CO2 i akviferer, tomme olje- og gassfelt, kulleier og forlatte gruveganger. Lagring av CO2 i saltvannsakviferer En akvifer er en porøs og permeabel bergart fylt med vann. Det er først og fremst sandsteinslag som egner seg for lagring, da disse har relativt høy porøsitet og god evne til gjennomtrengning, men også kalkstein kan være egnet. Lagringsbergartene må være dekket av tette takbergarter, for eksempel leirstein, for at CO2 ikke skal lekke ut. Også mange andre parametre må stemme for at CO2-lagring skal kunne finne sted. På land i Norge finnes det ingen bergarter som egner seg for CO2-lagring. Norge har likevel vest-Europas største teoretiske lagringskapasitet for CO2. Dette er i saltvannsakviferene (bergarter med porerom fylt av saltvann) under kontinentalsokkelen i Nordsjøen, Norskehavet og det sørlige Barentshavet. I Gestco-prosjektet ble det beregnet at den totale lagringskapasiteten er ca. 280 000 megatonn CO2. Lagring av CO2 i tomme olje- og gassfelt |
