Sterke havstrømmer og sjøbunnshabitater

De sterke havstrømmene utenfor Finnmarkskysten er velkjent blant lokale sjøfolk. Våre nyeste observasjoner nord for Nordkynnhalvøya (Figur 1) kaster lys over effekten disse strømmene har på havbunnen.

Av Valérie Bellec, Ned King, Tor Erik Finne, Preben Vindenes, Børge Holte

Figur 1. Kartet viser strandflateområdet utenfor kysten ved Nordkynnhalvøya. De røde strekene viser hvor det er gjort videoopptak, og figurhenvisningene er noen av bildene som kommer under. Havdyp er 200-300 m.

De ferske video- og sonaropptakene ble gjort på det nylig avsluttede MAREANO-toktet, og er hovedsaklig fra kanten av og utenfor strandflaten som er dominert av bart fjell, og der stormsjø har størst påvirkning. Her blir løsmasser som opprinnelig ble avsatt av isen under siste istid, ofte virvlet opp og forflyttet med strømmen slik at ulike havbunnsformer oppstår. Videoriggen Campod ble benyttet til å filme over store formelementer som sanddyner eller store sandbølger, og vi kunne tydelig se aktiv bevegelse av sand og skjellfragmenter. På sanddynene er det også gjerne mindre sandrifler. Figurene 2 a-c viser bilder tatt i en smal renne mellom en forhøyning og strandflaten. Havbunnen i renna er dekket av sandbølger og sandrifler.

Figur 2a. Topp av sandbølge sett nær nedstrøms over lesiden. Den skarpe toppen indikerer en aktiv transport i disse store sandpartiene. Det er bare toppen som vises her, men sandavsetningene utgjør store områder med bølger i regelmessig avstand på ca. 100 m. Selve sandtransporten går gjennom de mye mindre sandriflene som danner et mønster på overflaten av de store bølgene.

Figur 2b.  Rifler på sandbølger danner et virvelliknende mønster i tre dimensjoner. Laserpunktene har 10 cm avstand.

Figur 2c. Irregulær kråkebolle (sjømus) på sandbunn.

I andre områder er det bare et tynt lag av sand eller skjellfragmenter som topper bart fjell eller breavsatt grus, og bunnstrømmene har formet lange bånd av sand. Figur 3 a, b, c, d og e er bilder fra en videolinje filmet på en stor høyde omlag 5 km utenfor strandflaten.

Figur 3a. Homogent grusdekke viser strømmens innvirkning. De fine sand- og leirkornene er ført vekk og etterlater seg det grovere materialet.

Figur 3b. Fjelloverflaten er noen steder dekket av grov skjellsand, grus, stein og blokker. De røde punktene (10 cm avstand) er laser som gjør det mulig å måle størrelser i bildet.

Blokker og stein

Blokker og mindre stein er vanlig, både over breavsetninger og rett på bart fjell. Disse gir både ly og gjemmesteder til fisk og utgjør viktige leveområder (habitater). De påvirker strømningsbildet i lokal skala, slik at det oppstår opphopning av grovt materiale oppstrøms og en "komethale" nedstrøms, der sand kan avsettes i le av steinen, eller ved enda sterkere strøm, en lang hale av grov grus avsatt i området nedstrøms steinen, der turbulensen er så stor at de lette sandkornene ikke faller til ro.

Figur 3c. Sandig omåde med "komethaler" forårsaket av turbulens nedstrøms steinene.

Bunnavsetninger under istiden

Avsetningene etter istiden er vanligvis rik på fine leirpartikler, men tusener av år i sterk strøm har konsentrert store partikler i det øverste laget gjennom å erodere og føre finstoffet vekk. Disse løsmassene har imidlertid i behold et omfattende nett av pløyemerker etter isfjell fra tiden etter siste istid, og dette utgjør et habitat kjennetegnet av småskala relieff og et teksturelt lappeteppe av sand, grus, småstein og blokker der mange ulike bunndyr trives.

Figur 3d. Skjellsand med noen synlige individer av børstemark (Nothria conchylega) som bruker fragmenter av tidligere levende skjell til å kitte sammen et rørformet ca. 3-4 cm langt ”hus”.
Figur 3e. Sanden her er ikke bare fine steinfragmenter. Dette nærbildet viser børstemarken Nothria conchylega på sand med høyt innhold av karbonatkorn som er deler av tidligere levende organismer.

Utenfor strandflaten er havbunnen noen steder bart fjell, og videobservasjonene 5 km ut i havet fra strandflaten viser et homogent dekke av grus og stein med mindre områder av typen små sandområder eller -striper i et grusområde. (Figur 4 a, b, c, d, e, f)

Figur 4a. Den stikker opp av breavsetningen like utenfor den undersjøiske strandflaten like utenfor Porsangerfjorden, og er hjem for en variert fauna.

Figur 4b. Pungreke som nyter godt av strømtilførte matpartikler som filtreres ut. Pungrekene er forholdsvis tallrike på sjøbunnen, og det er beskrevet et tusentalls arter fra alle dyp over hele verden. De er ofte små (opptil 20 mm i norske farvann) og er derfor lite kjent for folk flest.

Filtrerende bunndyr

Epifaunaen som lever oppå sedimentene i disse strømrike områdene var ikke spesielt artsrike. De vanligst forekommende gruppene var små svamper, eremittkreps, sjøstjerner, enkelte muslinger og noen børstemark. Filtrerende dyr som svamper og muslinger drar fordel av strømmene som transporterer matpartikler og sikrer en stabil tilførsel av næring.

Figur 4c. I likhet med mange andre bunndyr som lever i strømrike områder, filtrerer denne svampen vann og trekker ut svært små matpartikler. Filtreringseffekten for svamp kan være opp mot utrolige 99 % av de partikler som pumpes inn i dyret. Nede til høyre for svampen kan du se en trollhummer.

Figur 4d. Denne eremittkrepsen (Pagurida) sliter ekstra der den karer seg fram på grusbunnen. For å beskytte sin sårbare bakende har den tatt i bruk - ikke et tomt sneglehus denne gangen - men derimot hele tre sjøanemoner!

Virvelløse rovdyr

Rovdyrene som ble observert i dette miljøet og som jakter sitt bytte på havbunnen omfatter eremittkreps, sjøstjerner og noen eksemplarer av børstemarken Nothria conchylega (se foto). Børstemarkene (Polychaeta) utgjør en svært variert dyregruppe. En stor del av artene er gravende former som lever under sedimentoverflaten, og de er derfor vanskelig å observere ved hjelp av videoriggen Campod, som slepes etter forskningsfartøyet ”G.O. Sars” med en hastighet på 0,7 knop. Skipet bærer navn etter Georg Ossian Sars, havforskeren som fulgte i fotsporene til sin far Michael Sars. Det var Michael Sars som i 1835 først beskrev arten Nothria conchylega.

Figur 4e. Et lite kamskjell nyter tilgangen av matprtikler som strømmene nærmest serverer den "på et fat". Enkelte bunndyr trives best i strømrike området der de filtrerer ut matpartikler.

Figur 4f. Sjøstjernene, her på toppen av en stein i skjellsand, er et rovdyr som eter mindre dyr ved å vrenge magen over dem før byttet føres inn i dyret.