MAREANO på store dyp i Norskehavet

Halvveis i del 2 av høstens tokt har vi beveget oss mellom nedre del av kontinentalskråningen (2720 m) og de grunne bankene utenfor Lofoten.

Av Leif Rise (NGU), Liv Plassen (NGU), Lene Buhl-Mortensen (Havforskningsinstituttet), Tor E. Finne (NGU)

Figur 1. På en stasjon (R481) på 2700 m dyp var det stedvis mye stein og blokk, delvis bevokst med svamper. Avstanden mellom de røde prikkene fra laseren på bildet er 10 cm. Hadde det ikke vært for det sandige slammet, kunne en tro at videobildet var fra en av de grunne bankene.

Bunnen på de store dyp består først og fremst av et gråbrunt sandig slam. Store hvite foraminiferer er lett synlige på video, og bunnprøver viser at opp til 50% av silt- og finsandfraksjonen består av mikroorganismer. Spredte grus og steinfragmenter forekommer, sannsynligvis droppet fra drivende isfjell. Dette tyder på at det er lav sedimentasjonshastighet i disse dype områdene. De få steinene tilbyr stabilt underlag for svamper og andre fastsittende dyr som ellers ikke kan leve her.

Figur 2. Topasprofil mot en kanal hvor stasjon R481 var plassert. Legg merke til at det øvre opp til 30 m tykke sedimentlaget er erodert bort i kanalen.

På et av videotransektene på dypet (stasjon R481), i bunnen av en kanal ned skråningen, var det flere partier med overraskende mye stein og blokk (Figur 1 og 2). De detaljerte dybdekartene tyder på at det har vært aktiv bunntransport i kanalen fra et 200 m dypt gjel som ligger mellom 500 m og 1000 m vanndyp (Figur 3). Like nedenfor der gjelet forsvinner, er helningen mindre. Her er det avsatt tykke lagdelte sedimenter, den såkalte Lofoten-konturitten (Figur 4). Disse sedimentene er transportert med Atlanterhavs-strømmen som følger skråningen mot nord. Kanalen er lite tydelig i dette flatere partiet, noe som tyder på at avsetning fra de langsgående strømmene holder tritt med erosjonen i kanalen. Skråningen har kun opp til 3-4 grader helning, og det virker usannsynlig at opptil 50-60 cm store blokker har blitt forflyttet med massestrømmer ned kanalen. Vi antar derfor at isdroppet stein og blokk, som opprinnelig var spredt ned gjennom sedimentlagene, med tiden har blitt erodert fram og anriket av turbiditter og andre tetthetsstrømmer (en analog kan være den grove bunnen i en bekkedal på land).

Figur 3. Detaljert dybdekart over kontinentalskråningen.

Figur 4. Topas-registrering av den lagdelte Lofoten-konturitten som også avsløres av dybdekartet. Dette er finkornige sedimenter erodert av, eller fanget opp av, den nordgående Atlanterhavsstrømmen, og avsatt i dette flatere partiet fordi strømhastigheten har avtatt.

Det er lav tilgang på mat og fast underlag for organismene i dyphavet. Her går livet langsomt og det kalde vannet (< 0oC) gjør at kun få arter trives her. De vanligste større organismene her er sjøliljen (et dyr som tilhører pigghudene) og to arter sjøpølser (Figur 5).

Figur 5. Øverst en blå elasipodid sjøpølse og den mindre Elpidia glacialis. Begge vanlige på 2700 m dyp. Nederst to sjøliljer (Ritzocrinus lophotensis) som sine fangarmer tar partikler fra forbistrømmende vann med fangarmene sine. De hvite prikkene på sediment-overflaten er store foraminiferer.