Pløyende isfjell i øst og vest

Mot slutten av siste istid begynte de store isdekkene over Barentshavet og Svalbard å smelte bort. Langs brefrontene i havet kalvet det løs isfjell i store mengder. De store isfjellene drev rundt med vind og strøm, og skrapte ofte ned i havbunnen.

Resultatet av isfjellenes kaotiske bevegelser ble et uryddig mønster av store, dype grøfter, eller pløyemerker, som vi fortsatt kan se på havbunnen i dag. Her er et nytt kapittel i toktdagboka fra NGUs forskere på MAREANOs høsttokt i Barentshavet.

Figur 1. Kartleggingsområdene, inkludert boks SK02 vest for Svalbard og MAREANO Øst-området langs delelinja mot Russland.
Figur 1. Kartleggingsområdene, inkludert boks SK02 vest for Svalbard og MAREANO Øst-området langs delelinja mot Russland.

MAREANO-programmet samler forskjellige typer data som gir oss en rekke opplysninger om isfjellpløyemerker i Barentshavet og sedimentene de er dannet i. Detaljerte dybdedata (batymetri) fra ekkolodd viser oss for eksempel havbunnens terrengformer, skråning og dyp. Med slike data kan vi studere pløyemerker i detalj, og vi kan kartlegge hvordan de fordeler seg i ulike områder (figur 2).


Figur 2. Fra moderne ekkolodd får vi også bunnreflektivitetsdata som forteller oss om havbunnen er dekket av grove eller fine sedimenter. En grov bunntype med blokk, stein og grus vil reflektere mye av signalet fra ekkoloddet og gi høy bunnreflektivitet (vist med gul og oransje farge på figur 3). Der havbunnen er jevn og dekket av sand eller slam vil det derimot bli lavere reflektivitet (rosa og lilla områder på figur 3).


Figur 3. Isfjell vil lage pløyemerker i bløt havbunn der vannet ikke er dypt nok til at de kan flyte fritt. Bildet til venstre viser bunnsreflektivitet fra studieområdet SK02 vest for Svalbard (figur 1). Her er reflektiviteten lavest (rosa og lilla farger) i bunnen av isfjellpløyemerkene, noe som indikerer mer finkornige sedimenter her enn i områdene rundt. Bildet til høyre er fra det sentrale Barentshavet nær den russiske grensen. Her er forholdene annerledes, og grovere sedimenter i bunnen av isfjellpløyemerkene gir høy reflektivitet (gul og oransje farge).

Videoene og prøvematerialet vi samler inn fra nøye utvalgte steder er som å åpne små vinduer til havbunnen. I disse vinduene kan vi se hva signalene fra batymetri- og reflektivitetsdataene faktisk betyr, og vi blir dermed i stand til å tolke riktig når vi lager heldekkende kart over for eksempel bunnsedimenter eller sedimentasjonsmiljø.

Figur 4. Videobilde av grus på bunnen av et isfjellpløyemerke i MAREANO Øst. De røde laserpunktene er 10 cm fra hverandre.Under MAREANOs høsttokt begynte vi å gjøre videoundersøkelser og prøvetaking av sedimenter i MAREANO Øst-området i det sentrale Barentshavet, men flyttet til studieområdene vest for Svalbard den siste uken.

Figur 4. Videobilde av grus på bunnen av et isfjellpløyemerke i MAREANO Øst. De røde laserpunktene er 10 cm fra hverandre.

Reflektivitetsdata og videoobservasjoner indikerer at mange isfjellpløyemerker i de østligste områdene har grov grus i bunnen, mens vi i vest finner finkornig materiale som sand og slam i bunnen av pløyemerkene (figur 3 og 4).

Det er naturlig å spørre seg hvorfor vi ser en slik forskjell. Svaret kan ha noe å gjøre med hva som skjedde i tiden før isfjellene begynte å drive rundt og pløye opp havbunnen – dette er et spørsmål vi skal jobbe videre med etter at årets siste tokt nå er avsluttet.