Et 20.000 år gammelt islandskap

Kartlegging av landformer på havbunnen i Barentshavet viser blant annet hvordan tidligere isbreer har brukt krefter til å forme landskapet med både utgraving og avsetning.


Figur 2: Tykke langsgående rygger rett bak harde fjellknauser forteller forskerne noe om isens historie fra forrige istid. Her har isen beveget seg mot nordvest og avsatt opptil 10 m tykke rygger i le av fjellknauser. Linjen X-Y viser posisjonen til TOPAS-profilen i figur 3. Blå pil indikerer isens retning under forrige istid. Svarte piler peker på noen av ryggene.

MAREANO er i skrivende stund ute på tokt med forskningsfartøyet G.O. Sars i Barentshavet. Vi kartlegger havbunnen i syv områder mellom sydspissen av Svalbard og Nordkapp (figur 1).

Figur 1: Oversiktskart fra den vestlige
delen av Barentshavet hvor toktet nå finner sted mellom Svalbard og Bjørnøya. Området vi undersøker
er vist med rød firkant i boks 6.

(Regionale data fra IBCAO,
dybdedata i bokser fra MAREANO.)

Geologiske havbunnsdata fra et av områdene, boks 6 på Spitsbergenbanken, like nord for Bjørnøya, viser høyst varierende bunnforhold og dybder mellom 175 og 50 meter. Sørvest i dette området ser vi knauser av fast fjell som stikker opp fra havbunnen. Koblet sammen med disse ser man flere langsgående NV-SØ orienterte rygger (figur 2).

Isen formet havbunnen

Nye geologiske data fra området viser at ryggene består av opp mot 10 meter tykke avsetninger av løsmasser i le av fjellknausene (figur 3). For omtrent 20.000 år siden, under forrige istid, var dette området dekket med tykk is som var grunnstøtt på havbunnen.

Slike landformer vi ser her er en indikasjon på tidligere isbreers krefter til å forme landskapet rundt oss med både utgraving og avsetning. I tillegg gir det også en indikasjon på isbreens retning. Her har isbreen beveget seg mot nordvest fra den grunne Spitsbergenbanken og mot den dypere Storfjordrenna (figur 1 og 2).

Tykke løsmasserygger

De store kreftene til isen har gravd vekk deler av fjellknausene som i dag stikker opp. I le av fjellknausene har det knuste materialet så blitt avsatt som tykke langsgående rygger med løsmasser (figur 3).

Omtrent 20.000 år senere finner vi disse ryggene ved hjelp av moderne teknologi og iherdig kartlegging.


Figur 3: Begge bildene viser samme TOPAS-profil. Den vertikale profilen av løsmassene og berggrunnen under havbunnen avslører at de langsgående ryggene består av tykke lag med løsmasser. Isbreavsetningene er uthevet med blått på det nederste bildet. Svarte piler peker på ryggene.

Flere toktdagbøker: